Albertine

I Christian Krohgs bok om Albertine fra Nordbygata får hun seg en kjæreste, men hun mister ham igjen. Han heter Helgesen, han sitter på Grand og ser ut på damene som passerer på Karl Johan, hun er så forelsket, og han syns også hun er deilig. De hadde det fint en stund. Men til syvende og sist passet det seg ikke at de to ble sett sammen, sa han. Det var ikke bra for ryktet hennes, og ikke for hans heller, for han kjente at han snart ikke lenger klarte å holde seg, det kom snart ikke til å være nok å bare kysse henne, han kom til å ville ta henne, det var best å slutte mens leken var god. Det var til hennes eget beste. Hun er en fornuftig jente, sa han. Han visste at hun ville forstå. Albertine har klippet pannelugg nå, og kruset den med krølltang. Pannelugg med krus regnes som et temmelig sikkert tegn på at det går utforbakke med en kvinne. Trekktøsene har pannelugg.

Christian har illustrert boken med egne tegninger. Han har tegnet Studenterlunden og interiøret på Grand, de unge mennene som sitter der, de kikker ut av vinduet og kommenterer Albertine og de andre damene som passerer. Vurderer hvor vakre de er, hvorvidt de kan tenkes å være løse på tråden. Det er her på Grand at Christian Krohg og Hans Jæger og de andre bohemene sitter når de er sammen i Kristiania. Han har tegnet Jæger inn i bildet, han sitter ved et av de andre vinduene med ryggen til lyset, bak ham sitter Helgesen og hans venn Winther fra romanen. Helgesen forteller sin venn at han har gjort det slutt med Albertine. Hun er ledig nå, og han har klart å holde seg, han har ikke rørt henne, ikke på den måten. Utenfor vinduet på bildet passerer kanskje Albertine. Jæger har pjolterglasset på bordet foran seg, slik han alltid har. Han leser en avis, røyker sigar slik han alltid gjør. Mager, litt skjev. Frakken kneppet helt opp.

Albertine blir bedt om å møte opp hos politifullmektig Winther, Helgesens venn. Han bor i Tollbodgata 5, det er dit han ber henne komme, og det er han selv som lukker opp. På en av knaggene i leiligheten hans henger uniformsluen hans, hun går forbi den, inn i stuen, en sterk lukt av herreparfyme fyller værelset. Eau de Lubin. Midt på gulvet står et bort med fint, tykt bordteppe på, og vin, kaker, mandler og rosiner.

− Ta av deg tøyet da, Albertine, sier Winther.

Til venstre er det en dør med grønne portierer foran. Det kommer et rødt skjær gjennom dem.

− Jeg syns du ser dårlig ut.

Albertine setter seg på kanten av en lenestol. Han skjenker fra en karaffel. Det henger en liten sølvplate i en kjede om halsen på karaffelen som det står «sherry» på. Albertine ser på bordteppet, det er tykt og loddent og fint med røde blomster og gulbrun bord, hun får lyst til å ta i det, hun vet noe om tekstiler, hun er syerske. Hun har aldri sett et så fint værelse. Men et sted langt bak har hun følelsen av noe vondt som langsomt vokser frem. En murrende frykt.

Han legger mandler og rosiner på en tallerken, begynner å knekke mandler og snakker rolig til henne mens han smatter på mandlene. Hun hører ikke stort. Hun venter på det som skal komme. Han har jo innkalt henne. Det er en alvorlig sak å bli innkalt til politiet, det kan være det første sikre steget på veien utforbakke, det var slik det gikk med Oline.

− Det er så stygt vær i dag, sier han. − Det er nesten som om det skulle være høsten.

− Ja.

− Du Albertine, sier han, det var egentlig det som jeg ville si deg, at du ikke burde gå så mye sammen med Jossa. Jossa har fått innkallelse. Hun møter etter tilsigelse.

Albertine tenker: Var det ikke annet han ville henne?

− Ja, sier hun fort. − Ikke sant, det må jeg slett ikke, Jossa er ikke skikkelig, jeg kunne ikke tenke meg å være sammen med Jossa, hun har vært tilsnakket av politiet, men jeg har ikke vært sammen med Jossa på minst to måneder, jeg. Kunne ikke falle meg inn å være sammen med henne, jeg sa henne det rett i ansiktet jeg, du er ikke skikkelig Jossa, sa jeg, du er det ikke, og du må virkelig unnskylde, men jeg kan like godt si deg det med det samme, sa jeg, at jeg kan ikke være sammen med deg mer, sa jeg, neida, det kunne ikke falle meg inn i drømme å være sammen med Jossa, hverken på gaten eller ellers, og ikke med Valeria Eriksen heller, for hun er visst mye verre enn Jossa, hun er blitt offentlig.

Winther bekrefter at Valeria Eriksen nå er et offentlig fruentimmer. Og at hun er smittet. Hun har vært på sykehuset, kan han fortelle. Og Albertine spør om han syns Valeria er pen. Men det syns ikke Winther.

− Og så har hun så fryktelig dårlig smak, og kler seg så stygt, sier Albertine. Hun er blitt ivrig nå. Winther skjenker et glass fra karaffelen og legger rosiner og mandler frem til henne. Det er deilig å få vin. Hun blir modigere, men plutselig så søvnig. Hun tar et glass til for å bli riktig våken.

− Sett deg litt bedre opp i stolen du, Albertine, sier han.

Han har sittet og knekket mandler en stund. Nå ser han opp fra tallerkenen sin. Hun har sovnet. Hodet ligger til siden, kinnet er blekt mot den mørkegrønne fløyelen under det varme lyset fra hengelampen. En muskel hever og senker seg på halsen når hun puster. Det brede, unge brystet løfter seg regelmessig under den stramme jerseytrøyen som er brodert med snorer. Hun har sunket bakover, dypt inn i den bløte, mørkegrønne fløyelen. Han blir sittende og se. Skillen i håret hennes er rett og fin. Hun har en vakker hodeform, og et deilig hår, tenker han. Panneluggen har delt seg litt, en trekant av pannen skinner frem. Han reiser seg forsiktig og deler den litt mer. Men hun ser ikke frisk ut. Det faller dype skygger under øyebrynene hennes. Og under dem runder øyelokkene seg, de slutter seg fast til øyet med et trett, litt blålig emaljeskjær over. Hun har lange øyevipper.

Han setter seg igjen.

Den bleke, ovale linjen glir forsvinnende nedover mot halsen hennes. Det varme, gule lyset får den til å bli utydeligere en sted rundt øret, men så kommer den frem igjen på den strake muskelen på halsen. Så seirer skyggen og blander seg i umerkelige overganger med den bunnløse, mørke avgrunnen i fløyelen. Han kunne ønske han var maler. Eller at han hadde en maler her. Hun er vakker, tenker han, en skjønnhet, ja, han vil ikke vike tilbake fra å bruke ordet skjønnhet, tenker han. Skuldrene er kanskje litt for brede. Men det gjør ingenting. Og hånden er kanskje også litt for stor, men partiet over knokene er fint likevel. Hans venn Helgesen er en stor tosk hvis det er sant det han har sagt, om at han ikke har rørt henne. En stor tosk. Han bøyer seg frem og ser nøye på henne. Er nesen litt for spiss? Nei. Helgesen er en stor tosk. Hun er vakrere enn Oline.

Han reiser seg og går forsiktig bak portierene i det rødlige skjæret og romsterer med noe der inne. Så kommer han inn igjen til henne og setter seg til å se på ny og mumler:

− En stor tosk.

Han har sittet lenge. Til slutt knekker han en mandel. Albertine slår øynene opp, ser seg forundret rundt og reiser seg raskt og forlegent i stolen.

− Gud – det er visst sent – nå må jeg gå – unnskyld – jeg var så fælt trett, jeg har ikke sovet i natt.

− Sitt litt og ta deg et glass vin først. Du ser dårlig ut.

Hun blir rar i hodet av vinen. Liksom glad. Winther skjenker i et glass til fra karaffelen og gir seg til å knekke mandler igjen. Hun drikker. Men så blir hun redd, hun kunne visst komme til å gjøre noe veldig galt nå, det er som om vrangen er blitt vendt ut på alle ting, som om vrangen er riktigere enn retten. Hun reiser seg og ber om hun kan få lov å gå, hun ber slik man ber en lærer. Men det er som om hun ber om noe galt. Hun skammer seg nesten for å gjøre det, og hun vet at hun ikke kommer til å få lov. Hun ser på den kortklipte, mørke issen hans, bøyd over mandelen, de korte, hvite hendene hans som plukker det lyserøde skallet forsiktig av.

− Nei, sier han. Sett deg ned igjen. Det er ikke verdt at du går nå, for så kommer du på stasjonen. Han ser på uret. − Nei, det er ikke verdt, slett ikke verdt, nei, for da kan det hende at du blir tatt på stasjonen. Sett deg ned. Han tar karaffelen igjen og fyller glasset henne på ny.

Hun vil ikke bli der. Hun skal nok klare seg for å komme på stasjonen. Men det er best hun setter seg ned først, siden han sier det. Hun setter seg og drikker litt sherry. Hun blir så trett. Han legger et par mandelkjerner bort til henne.

− Spis dem du, Albertine, de er gode. Gode mandler.

Hun spiser en. Det er som om hun ikke våger å spise mer.

− Drikk sherry!

Nei, nå vil hun gå. Hun vil reise seg og spørre om hun får lov.

− Kan jeg få lov til å gå? Hun har reist seg. Det jo rene svarte pelsluen han har der på hodet, tenker hun, håret hans er så svart, med noen grå hår innimellom.

− Sett deg ned, sier han uten å se opp.

Ja, nei, hun vil nå gå, det er sikkert, men hun kan jo like gjerne vente litt til, da, siden han sier det. Hun setter seg ned. Hun ser på det fine, grønne lodne bordteppet med de røde rosene i og den gulbrune borden rundt. Det er som om hun allerede kjenner det svært godt. Hva kan det koste, tro? Nå vil hun gå.

− Drikk, drikk sherry, sier jeg. Du ser dårlig ut. Det er best du går inn og hviler deg litt på sengen der inne. Han peker med en bevegelse med hodet mot portierene. Det er mørkt, og det er et rødlig skjær bak dem. Hun reiser seg langsomt. Gud, så trett hun er. Og rar i hodet. Hun blir forundret over å høre seg selv si, når hun står på terskelen:

− Takk, men jeg tar ikke av meg klærne.

− Jo! sier han uten å se opp. Det er best at du tar av deg klærne. Ja, det er det beste.

Veggene der inne bak portierene er mørke. Det ligger et rødlig halvlys utover fra måneskinnslampen. Værelset er skjevt – veggen til høyre er mye mindre enn den til venstre. Det syns hun er rart. Sengen står på den skrå veggen like ved døren. Den er av mahogni. Hun hører at han reiser seg der inne. Han slipper først den ene portieren ned, så den andre. Det blir igjen en lang lysende stripe i midten. Det er gulvteppe på gulvet. Hun kler av seg som om det er slik det skal være. Strømpene legger hun under de andre klærne, for hun husker at det er hull i dem. Hun er så trett. Tro hva han bruker de flaskene til? Å, det er visst ådelybeng. Hun er for trett til å gå bort å se.

Hun steg op i Sengen og lagde sig dybt ned – og gyngede op igjen. Jassaa naa – saa det var det, de kaldte for Springfjermadrasser. Saan havde hun aldrig hvilt, det var deiligt at ligge der, og Hodet sank lidt efter lidt ned i den bløde Puden – i Begyndelsen var det, som det ikke rigtig turde. Gud, hvor grov og graa Særken hendes var mod alt det fine hvide!