Auguste Rodin og Rose

August Rodin og Rose

 

Auguste Rodins livspartner heter Rose. Da han traff henne, var hun syerske, og han tok straks fatt på å skulpturere henne, for det er ikke bare det heslige han er opptatt av, det vakre og levende er også en dyp interesse hos ham. I likhet med doktor Charcots frue har også Rose blitt en gammel kone nå. Men Rodin har aldri giftet seg med henne, selv om det utvilsomt er hun som styrer husholdningen hans, og hun som er mor til sønnen hans. Rose kommer ikke fra noen bemidlet familie. Sønnen deres ser han sjelden. Den gutten er ikke som andre.

Men den gangen var de unge begge to, både Rose og Auguste. Auguste var ambisiøs og lidenskapelig, og Rose så oppsiktsvekkende ut, det bondefriske ansiktet hennes, de store, bronsefargede øynene som glimtet til ved den minste provokasjon, det store, mørke håret som hun krøllet på oppfinnsomme måter. Og hun visste å kle seg elegant, med iøynefallende hatter, Auguste skulpturerte hodet hennes oppmerksomt, hendene hans skapte henne på nytt i stein og leire, skulpturen var både henne og noe annet som han ikke visste hva var, men ville fange. Og det var praktisk at Rose også kunne tjene som assistent i atelieret hans den gangen, han hadde jo ikke råd til å betale noen, og hun lærte raskt hvordan man skal holde leiren fuktig, beskytte den mot kulde. Det er uvurderlig med en assistent når man arbeider med mange prosjekter samtidig. Rose tok også oppdrag som syerske for å hjelpe på økonomien. Da hun ble gravid og fødte sønnen deres, fikk han farens fornavn, men ikke etternavnet. Og så falt gutten en dag ut av et vindu. Det er etter det at han ikke har vært som andre. Da Rodins far ble pleietrengende, var det Rose og hennes søster som pleide ham.

Det er svært få av Auguste Rodins venner som får treffe Rose og sønnen. Frits og Alexandra Thaulow er blant de få. Rodins liv er blitt stadig mer komplisert og fullt av hemmeligheter. Da han traff Camille Claudel, han var hennes lærer, hun var atten år den gangen, han var 44, ble det fort klart at hun var en svært talentfull elev, og nå kommer de to ikke løs fra hverandre. De arbeider sammen, skulpturerer hverandre, de føler at de er på sporet av noe på samme tid nytt og urgammelt, både i hverandre, i kunsten og i verden, og de har ikke tenkt å stoppe. Ved å følge det den andre skaper, se i den retningen som den andre ser, se på den måten den andre ser, får de øye på seg selv.

Camille har overtatt Roses rolle i atelieret. Hun fyller den mer inspirerende og selvstendig enn Rose noen gang gjorde, hun har for eksempel vært en stor hjelp for Auguste som assistent på de store bestillingsverkene han har fått de siste årene, etter at anerkjennelsen kom. Som den store bronseporten til helvete. Camille og Auguste deler atelier, seng, blikk og ambisjon så lenge dagslyset fyller atelieret. Men om kvelden går Auguste hjem til Rose. Hun lager maten slik han liker den.

Både Camille og Rose er svært sjalu. Begge lider. Ingen av dem vil dele. Rodin forsøker å gjøre begge til lags, men han lykkes dårlig. Camille er vakker, så ung, så talentfull, han klarer ikke å slippe henne, han trenger det hun kan gi ham. Øynene hennes er så blå at de er nesten svarte. Men han kan jo heller ikke slippe trofaste, slitne Rose, hun er tross alt mor til hans sønn. Auguste Rodin er ikke mer enn en mann. Han kan ikke være mer enn ett sted av gangen. Og nå er han her hos Charcot på det store sykehuset.