Del 2: Slekt: Edvard Grieg

Edvard, 11 år (Foto: Griegmuseum)

Edvard

Gutten som trasker sammen med broren sin den lange veien fra Landås til Tanks skole i Bergen, heter Edvard. Det er snart høst, og broren hans heter John. Etternavnet er Grieg, og hver skoledag i sommerhalvåret går de to brødrene til byen, og den samme veien hjem igjen om ettermiddagen. Underveis passerer de Haukeland gård, der holder de tre kusinene deres til, de er døtre av deres onkel Herman, morens bror. Det er her på Haukeland at det store kvegmarkedet foregår på Mikkelsdag hver høst, da er det en fest å være her, med alle markedsløyene, ståket, spenningen. Men også på hverdager er det noe å se på for de tre søstrene Grieg: Fra hageporten kan de tre studere den trauste strømmen av bønder fra Fana på vei til byen med kjøtt og melk til bergenserne.

Grieg-jentenes mor har startet et enkelt bevertningssted her på Haukeland for å skaffe inntekter til familien. Hun er dansk, Adeline Werligh het hun før hun giftet seg inn i Grieg-familien, og det er viktig at hun finner måter å tjener penger på, for hennes mann Herman Grieg får det liksom aldri helt til med forretningene. Stadig forsøker han seg med noe nytt, men ingenting ser helt ut til å lykkes for ham. Og Adeline er dyktig og handlekraftig, men det er lite hun kan gjøre med at bøndene sjelden har penger når de er på vei til byen, og at de derfor spiser medbrakt niste – eller at de når de er på vei hjem igjen, har brukt opp fortjenesten i byen.

Adeline Werligh Grieg kjenner til et annet liv enn dette. Før hun traff Herman Grieg var hun gift med en skuespiller på Det kongelige Theater i København. August Werligh var småvokst og unnselig, men vakker, og med et stort komisk talent, og etter hvert startet han sin egen skuespillertrupp, og giftet seg med en av skuespillerne sine. Men så traff han den 17-årige Adeline, og ansatte henne, og så hvordan hun raskt begynte å lyse på scenen. Han viste etter hvert mer enn kunstnerisk interesse for henne, og separerte seg fra sin kone, som dermed måtte finne seg annet arbeid. August fikk tre barn på rappen med Adeline, som raskt ble kjent for sin naturlige ynde, sin personlige innlevelse i rollene. Provinsens Johanne Louise Heiberg ble hun kalt. Sammen reiste de rundt og spilte teater både i Danmark og Norge. De tegnet kontrakt med Det dramatiske Selskab i Bergen, og spilte flere forestillinger i Komediehuset i Engen, til tross for at motstanden mot at danske skuespillere skulle befolke norske scener med sitt danske språk og sin danske kultur etter hvert var blitt betydelig. I en anmeldelse av en av disse forestillingene i bergenspressen ble en annen skuespiller fremhevet på bekostning av Adeline. Hun reagerte med å erklære seg syk og nekte å spille mer i byen, August ble nødt til å rykke ut i pressen og kunngjøre at hans kone av helbredshensyn og på grunn av uheldige anmeldelser ikke lenger ville være å se på scenen i Bergen. Selv trådte hun også frem for publikum og ga anmelderen det glatte lag, og slikt ble det stort oppstyr av, både i avisene og i Det dramatiske Selskab, men da raseriet hadde lagt seg en ukes tid senere, lovte hun å spille likevel. Og etter hvert gikk det seg til mellom henne og anmelderen.

Hun har smag og forstand nok til at gjøre sit talent gjældende alltid på en passende, behagelig måde. Hendes manerer ere smukke, beregnede, uden at være manierede. Hendes bevægelser er sikre, − betydningsfulde uden at være affecterede. Hendes mimik er fortrinlig, fra det øieblik, hun indtræder på scenen, ophører hun ikke at spille, men neppe skal man sige, at hun nogensinde spiller for meget.

Men så døde teatersjef August Werligh plutselig, mens de var på turné i Christiansand. Adeline satt alene tilbake med tre barn og ansvaret for teatertruppen. Hun søkte om bevilling til å drive selskapet videre, og fikk den innvilget. Og så traff hun bergenseren Herman Grieg, som hun giftet seg med, selv om giftermålet ikke ble ønsket velkommen i familien Grieg; Adelines fortid som elskerinne og mor til flere barn før hun ble gift, talte ikke til hennes fordel, og heller ikke det faktum at hun var skuespiller. Bergensere spilte gjerne teater til egen forlystelse i selskapslivet, men for en kvinne å leve av det hun utfører på scenen, var noe annet. De første årene bodde ekteparet Grieg i en fin kjøpmannsleilighet på Bryggen. Hermans mor var Ingeborg Janson fra den innflytelsesrike Janson-familien, et av de store handelsdynastiene på Bryggen. Hans far var Edvard Hagerup, stortingsmann og en av utsendingene til Riksforsamlingen på Eidsvold. Herman handlet tørrfisk med nordlendingene, men det gikk etter hvert ikke så bra med forretningene. Han ble slått konkurs. Så forsøkte han seg på Børsen, litt med det ene og litt med det andre, men heller ikke det fikk han riktig til, og da moren døde, lot faren ham overta gården Haukeland, mens søsteren Gesine, som er Edvard og John Griegs mor, fikk gården på Landås. Men prisen Herman måtte betale for gården, var betydelig, og forpliktelsen til å holde en standsmessig husholdning stor. Så når hans far dør, selger Herman gården og tar med seg Adeline og de tre jentene deres til Danmark. Slik forsvinner Nina Grieg ut av Amalie Alvers liv, etter at de har gått sammen på frøken Heibergs forskole. Men helt ut av Edvard Griegs liv forsvinner hun ikke.

Men selv om vi kom bort fra hinanden, så huskede vi hinanden. Jeg ved, at det sagde inden i mig: Ham må det blive, hvis du overhovedet skal gifte dig … ham og ingen anden.

Herman og Adelines tre jenter har fått navn etter hennes yndlingsroller: Antonie, som kalles Tonny, Yelva og Nina. Tonny vil bli danser, Yelva vil bli skuespiller, og Nina drømmer om en fremtid ved teatret som sanger. Sangstemmen hennes er klar og levende, håret kortklippet og mørkt, og øynene grå. Hun er liten av vekst, og spedlemmet, som sin fetter Edvard. Da hun var fem og gikk i forskole med Amalie Alver hos frøken Heiberg, var moren sceneinstruktør ved Ole Bulls teater. Adeline Werligh var ikke engstelig for å gi tydelig beskjed om hva hun mente. Heller ikke til direktøren.

Livet i København er annerledes enn i Bergen. Forholdene er større, Nina og søstrene hennes bringes inn i det samme borgerlige, kulturelle miljøet som Erik Skram og hans søsken vokser opp i. De får sin utdannelse på Natalie Zahles skole, der Eriks søstre etter hvert blir lærerinner, og der Erik bor i noen år i ungdommen. Og der, i København, treffer Nina og Edvard Grieg hverandre igjen. Det får ikke hjelpe at de er søskenbarn. De forelsker seg likevel. Edvard komponerer. Nina synger. Hun er en lys sopran. Men hun får ofte problemer med stemmen.

Min Tankes Tanke ene du er vorden,

Men alt dette er lenge til. Foreløpig er Edvard Grieg skolegutt, så her trasker han altså ved siden av sin bror John på vei til Tanks skole i Bergen. Det er blitt sen høst nå, så skoleveien er blitt kortere, for i vinterhalvåret bor familien Grieg i huset i Strandgaten 152, og det er ikke langt unna skolen. Men Edvard hater og forbanner alt som har med skolen å gjøre. Han forstår ikke hvorfor han skal gå der. Han må lære tysk. Engelsk. Fransk. Norsk. Religion. Historie. Geografi. Geometri. Aritmetikk. Naturhistorie. Regning. Skriving. Tegning. Sang. Gymnastikk. Men han vil ikke. Han skulker så ofte han kan, han er frekk i kjeften og obsternasig på skolen, sniker seg unna og går i stedet i begravelser, følger begravelsestogene gjennom byen, de er dypt tiltrekkende for ham, de byr på noe helt annet enn hva skolen kan. Eller han går på auksjoner, det er også spennende og fullt av opptrinn, så mye som skjer, så mye liv. Når han kommer hjem, har han stort behov for å fortelle om det han har opplevd. Og hans far Alexander Grieg lar ham fortelle, og deklamere alle diktene og versene i leseboken, Edvard har lært dem utenat, han er ustoppelig når han først kommer i gang. Faren er på mange måter ulik sin strenge kone Gesine, en rund og trivelig mann, han liker å kalle seg Paddy, godt likt av alle. Også han er musikalsk, selv om ikke musikkinteressen hans stikker så dypt som den gjør i Gesine. Paddy er handelsmann fremfor alt, og dessuten engelsk konsul i Bergen. Det samme har faren og bestefaren vært. Familien har engelsk herkomst, og er stolte av det. Han handler med kreps. Finner måter å få fraktet dem til England på, så engelskmennene kan nyte dem i sine fine selskaper.

Edvard er tre år eldre enn Amalie Alver, som bor sammen med familien i et annet hus i Strandgaten. Men Amalies far driver bare en kjellerhandel, og han er ikke på langt nær så høyt på strå som Paddy Grieg, det trenger man ikke høre mer enn etternavnet for å vite. Edvard og John har tre søstre, men alle vet at det er John som skal overta farens forretninger når den tid kommer. Han er eldste sønn.

Både Edvard og John er svært musikalske. Edvard spiller piano, John cello, og deres søster Maren er også en god pianist. Moren deres, Gesine, ser kanskje litt bister ut, men hun er svært begavet; byens beste pianolærer, og selv en habil musiker, hun har sin utdannelse fra de beste akademiene, og to ganger i uken holder hun konserter hjemme i Strandgaten for elevene sine. Da opptrer både Edvard og Nina. Huset er fylt av gjester som bringer musikk. Litteratur. Diskusjon. Latter. Impulser.

Da Edvard var fem år gammel, hadde han en vidunderlig opplevelse ved pianoet hjemme i Strandgaten, en slags mystisk erfaring. Han sto ved klaveret, strakte armene opp mot tangentene og lot fingrene finne frem til noe som ikke var en melodi, men harmonier. Først en ters. Så en treklang. Så en firklang. Og så endelig, med begge hender til hjelp, en femklang. Da han hørte den, kjente han en henrykkelse som liksom ikke hadde noen grenser, spre seg i kroppen. Et år senere begynte Gesine musikkundervisning med ham. Hun underla ham et strengt regime av øving, det gjelder fortsatt, det hjelper ikke at det snart gikk opp for ham at han ikke liker å øve. Gesine Grieg er ubønnhørlig, og hun lar ikke sin begavete sønn se noe tegn på at hun kanskje setter pris på å høre ham sitte og eksperimentere med musikkens harmonier. Det er øve han skal. Uten disiplin kommer man ingen vei. Edvard er en drømmernatur.

En dag har han med et notehefte på skolen for å vise en kamerat. Han har gjort seg stor flid med bokstavene på forsiden: Variationer over en tydsk melodi af Edvard Grieg opus 1. Han er ikke så rent lite stolt av det han har prestert, og spent på kameratens reaksjon. Midt i tysktimen mumler kameraten noen uforståelige ord. Læreren roper irritert: − Hva er det du siger derhenne? Kameraten mumler noe igjen. Nok et tilrop fra læreren, og kameraten sier: − Edvard har noget.

− Hvad vil det sige, Grieg har noget?

− Grieg har komponeret noget.

Læreren reiser seg og kommer bort til dem. – Ja så, knægten er musikalsk. Knægten komponerer. Vil man se! Læreren lukker opp døren til sideklassen, får læreren der til å komme inn til dem, og sier med ironisk tonefall: − Her skal du bare se: den lille knægt der komponerer. Begge lærerne blar interessert i noteheftet. Det blir alminnelig oppstandelse i begge klassene. Edvard er fortsatt stolt; han føler seg temmelig sikker på suksess nå. Men det går ikke som han tror.

Thi næppe var den fræmmende gjæst vel borte, førend læreren pludselig forandrede sin taktik, greb mig i luggen, så det sortnede for øinene og snerrede barskt: «En anden gang tar han det tydske leksikon med, som han skal, og lar slikt jux blive hjemme!» O ve! Så nær lykkens tinde og så med et styrtet ned i dybet! Hvor ofte i livet er det ikke gået mig ligedan. Og alltid har jeg måttet tænke tilbage på hin første gang.

John Grieg og Amalie Alver kommer om mange år til å bli besteforeldre til de samme barna; Amalies sønn Ludvig kommer til å gifte seg med Johns datter Signe, begge skuespillere. De kommer til å få to barn: John og Else Ulrikke (Mojo) Grieg-Müller. Mojo kommer til å bli skuespiller, hun kommer blant annet til å spille i en sceneversjon av Amalies roman Lucie. I den forbindelse kommer hun til å bli intervjuet av Aftenposten om farmoren sin. Problemet er at hun ikke kommer til å ha så mye å si, for Amalie har hun aldri truffet, det er det bare John som har. Derimot kommer hun til å ha en god del å si om sin oldemor Lovise Alver, som hun kjenner godt fra årene da Lovise bodde på pensjonat i Skovveien i Kristiania, og ofte kom på besøk hjem til dem. Mojo kommer til å si: Det var et merkelig liv over Lovise Alver. Vi gledet oss alltid til å få henne på besøk, for hun var våken, kjapp og morsom. Men det var ingen tvil om at hun misbilliget datterens valg av livsvei. Hun kjente jo godt både personer og miljøer fra Amalies Skrams bøker, sier Mojo. Hun skammet seg vel over at datteren var så ubarmhjertig i måten hun utleverte slekt og kjente på. Men Lovise Alver var ikke bare en hard og ærgjerrig kvinne, understreker hun hun hadde et uhyre fintmerkende og sterkt følelsesliv, som ga seg markante utslag. Hun var imidlertid langt mer av en pågående, ærgjerrig kampnatur enn ektemannen Mons Alver. Og det var vel en av grunnene til at samlivet ikke ble så lykkelig som det burde. Men Lovise holdt av mannen på sin egen, sterke måte, sier hun. Levde med i alt som skjedde med ham. Hun visste det med synsk sikkerhet da Mons var død borte i Amerika. Hun visste det før meldingen kom.

En gang i skoletimen i Edvards klasse leste de høyt fra en bok der ordet «requiem» forekom. Læreren spurte om noen i klassen visste hvilken berømt komponist som hadde skrevet et verk med dette navnet. Ingen svarte. Til slutt rakte Edvard opp hånden og foreslo: Mozart. Hele klassen glodde på ham, som om det han hadde sagt, ikke var til å fatte.

Klassen likte nemlig ikke, − som så ofte skjer – at have et sligt væsen inden sin midte, og forfuglte mig fra nu af på gaderne, når den kunde komme til det, med dette skjældsord: «Å nej, se der kommer ‘Mosak!’ Mosak, Mosak![»] lød det efter mig fra det fjerne, efterat jeg var undsluppet fra mine forfølgere ned i en sidegade. Jeg følte denne forurettelse som en uretfærdighed og mig selv som en martyr. Det manglede ikke meget i, at jeg rent ud hadede mine klassekamerater. Vist er det, at jeg trak mig tilbage fra dem omtrent allesammen.

På Tanks skole går gutter og jenter sammen, og reglementet er slik at dersom en elev kommer for sent til første time, må han som straff vente utenfor på gangen til timen er over. Det er derfor Edvard alltid kommer for sent. Slik slipper han hele første time. I tillegg har han kommet på å stille seg under takrennen ute i skolegården før han går inn. Det er nesten alltid regn i luften, og under takrennene til nabohusene fosser det, når han stiller seg under dem, blir han ikke bare vanlig våt, slik alle elever alltid er når de kommer til skolen, men virkelig drivende våt, så våt at det renner bekker av ham som fortsetter utover gulvet ute i gangen når han skal gå inn i klasserommet. Så får han bank, og så må læreren sende ham hjem for å skifte, og det betyr at han slipper unna hele formiddagen.

Endnu faldt det mig ikke et øieblik ind at ville blive kunstner. Har tanken engang streifet mig, har jeg straks ladet den falde som noget uopnåeligt, altfor utænkelig højt. Spurgte man mig om, hvad jeg vilde blive, svarede jeg uvergerlig: Præst. En slig sortklædt sjælehyrde ustyrede min fantasi med de mest tillokkende egenskaber, jeg kunde tænke mig. At få lov til at præke eller tale for en lyttende masse, syntes mig noget stort. Profet, forkynder, det var noget for mig.

Og så en sommerdag når familien er på gården på Landås, kommer Ole Bull sprengende i strak galopp på en herlig araberhingst inn på tunet. Edvard er blitt femten nå, og Ole Bull er en eventyrgud han har hørt om, men aldri truffet. Noe i ham liker ikke at guden stiger ned på denne måten og blir til et menneske, men Ole Bull stiger i alle fall av hesten, kommer inn i stuen deres og hilser smilende på alle. Når den høyre hånden hans berører Edvards, går det som et elektrisk støt gjennom ham. Men så begynner guden å slå om seg med vittigheter, og da går det opp for Edvard, til hans skuffelse, at han er et vanlig menneske. Familien lytter målløse til beretningene om de utrolige opplevelsene han har hatt i Amerika. Og når han får høre at Edvard komponerer, er det ingen bønn, han må sette seg til klaveret og spille for ham. Etter dette blir det bestemt at han skal sendes til Leipzig for å studere musikk.