Del 2: Slekt: Gerhard Armauer Hansen

https://bergenbibliotek.no/aktuelt/bilder/barndom_lille.jpg

Gerhard

Gutten som sitter i robåten sammen med søsknene sine og blir rodd den lange veien tilbake fra Flesland til Sandviken etter å ha hentet med seg broren Peter, som er sjømann og har kommet med skipet «Kong Sverre», heter Gerhard Armauer Hansen. Han er tolv år gammel, og det åttende barnet i familien Hansen i Kroken. Huset deres ligger kun noen hus fra Holck og Irgens skole i Dreggen, der Amalie Alver og skolevenninnene om dagen sitter og tegner utsikten til Tyskekirken. Men nå er det natt. Familien Hansen er på vei hjem.

Gerhards mor heter Elisabeth, men kalles Lise. Hun er datter av en skomakermester, pikenavnet hennes er Schram. Siden hun giftet seg atten år gammel har hun født et barn annethvert år. Så langt er det blitt tretten, og det skal bli tre til.

Gerhard har et kvikt hode, liker å tenke grundig gjennom ting, liker å eksperimentere. Han er oppkalt etter Lises rike onkel, det er der Armauer-navnet kommer fra,; byggmesteren med den vakre sangstemmen, han man kan høre synge i Tyskekirken på søndager,; Gerhard Henrik Armauer.

Det er Armauer-familien som eier mange av husene her i Kroken hvor Gerhards familie bor. Her er husene hvitmalte og lave, Lise kjenner hvert av dem i detalj, for det er her hun har vokst opp. Ved siden av huset deres er det hestestall, og bak den ligger en hage og et hagehus med hvelvet kjeller og ildhus. Lises far kjøpte huset av en vinhandler i sin tid, vinhandleren brukte hagehuset som lysthus, og kjelleren som opplagssted for vin. Huset består av to store stuer og en bred gang. Ovenpå er det et arkværelse med to sidekammers. Det er bratt og trangt her i Kroken, mange trapper, mange kroker for ungene å gjemme seg i, sprette frem fra når de leker vink når høstkveldene er klare.

Da Lise var liten, bodde malermester Müller i nabohuset. Han var utdannet i København, drev fargehandel, og hadde et stort verksted med mange svenner og lærlinger som hjalp ham å male en rekke store interiørdekorasjoner i salene til Bergens rike borgere. Og Müller var også teatermaler, aktiv i Det dramatiske Selskab, det var han som hadde ansvaret for dekorasjoner og kulisser. Og han opprettet en tegneskole, her var maleren J. C. Dahl, byens stolthet, lærling før han fikk reise utenlands og utdanne seg til maler av romantiske landskaper med presise detaljer.

I det neste huset bor en av Lises brødre. Han er bygningssnekker. I de to innerste husene bor søsteren hennes og hennes mann, og også i de andre husene i Kroken bor nære kjenninger. Hele Kroken er i grunnen som en liten landsby der innbyggerne går ut og inn hos hverandre, og ofte blir det sunget, for i denne familien er man svært musikalske, de deltar gjerne i kirkekonsertene i Tyskekirken.

Lise og søstrene hennes er mørke skjønnheter. De er blitt gift rikt rundt i byen, de fleste av dem langt over sin stand. Lise forelsket seg i sin tid i den unge mannen som leide seg inn på et rom i andre etasje i huset deres, det som ble brukt som barselstue så lenge det fortsatt ble født barn her, men som jo ble stående ledig og kunne bringe leieinntekter da Lises mor var kommet over produksjonsaktiv alder. Leieboeren var Claus Hansen, han har vokst opp på den andre siden av Vågen, på Nordnes, en livlig ung mann, en av kavalerene på skøytebanen og på ballene i Bergen den gangen de var unge. Claus var 28 år den gangen, Lise var 16, og de forlovet seg så snart hun var blitt konfirmert. Da de skulle gifte seg, var faren hennes, skomakermesteren, nettopp død, og bryllupet skulle derfor holdes i stillhet og uten den vanlige festivitasen, slik det sømmet seg i en familie i sorg. Men Claus Hansens venner og Lises søstre hadde alliert seg. De møtte opp med taffelmusikk til bryllupet likevel. Alltid musikk i denne familien.

Brudeparet flyttet til å begynne med inn i underetasjen i hjørnehuset ved smuget opp til Kleiven, rett i nærheten av Kroken. Flere av brudgommens venner bodde rett i nærheten, så det var alltid liv i huset, og de to eldste barna deres ble født her. Men siden Lises barndomshjem etter hvert ble for stort for moren, som nå jo var blitt enke, overtok Lise og Claus huset i Kroken. Det var godt å ha sin mor der, for barna kom så tett som det var mulig, det var ingen hvileskjær for madam Lise Hansen i Kroken. Det var dessuten trangt, og etter hvert som broren hennes også trengte et sted å bo med sin nye familie, ble det sørget for at hestestallen ble revet, og hagehuset utvidet med et nybygg ut til gaten.

Til å begynne med i ekteskapet deres var Claus Hansen kjøpmann på Tyskebryggen. Men under nedgangstidene for noen år siden begynte handelen å gå dårlig for ham som for å så mange andre, og for to år siden måtte han gi opp, da var kreditorgjelden hans blitt på over 7000 spesiedaler, gatedøren ble forseglet, og det ble holdt auksjon over familien Hansens innbo. Det var en mørk tid i Lise Hansens ekteskap. Claus brøt fullstendig sammen, hun måtte be venner og slektninger om å hjelpe til, og takket være den iherdige innsatsen fra slekten unngikk de at huset i Kroken ble solgt ut av familien. Claus og Lise hadde 12 barn på dette tidspunktet, de måtte ha et sted å bo, familien flyttet over i hagehuset, der de tidligere kun hadde hatt soverom Nå innredet de det med kombinert daglig- og spisestue, den lange gangen ble gjort om til kjøkken som vendte ut til hagen, og i hagen kom det matbod og rullebod, for det måtte den store husholdningen ha for at det skulle gå rundt med mat og rene, glatte klær til alle. Lise og Claus har kvistværelset som soverom, mens Gerhards yngste brødre ligger i det ene kammerset, og han selv og de andre store brødrene i det andre. Søstrene hans sover i arken mot gaten. Huset er blitt leid bort, og nesten alt de eide solgt på auksjonen. De fikk bare beholde det aller nødvendigste.

Og så var det å ta fatt på jobben med å tilbakebetale for Claus Hansen. Han har pålagt seg selv et strengt regime. Han tar privatelever i bokholderi om morgenen, så underviser han på en skole fra 8 til 10, og deretter går han til sin stilling som bankkasserer i Norges Bank. Så er det tilbake igjen på skolen om ettermiddagen, og nye privattimer om kvelden. De eldste jentene måtte slutte på skolen da konkursen var et faktum, og enten hjelpe til i huset eller finne måter å tjene sitt eget brød på. Sy kjoler. De eldste guttene underviser læregutter på søndagsskole. Det de kan avse, setter de av til sin egen utdannelse, for det er svært viktig for Claus Hansen at sønnene hans får seg utdannelse. Og tragisk som det riktignok er, har det vært en stor hjelp at Gerhards tante Elisabeth nettopp er død, for hun og mannen var barnløse og drev en vellykket forretning som hadde tjent gode penger, og da tantes mann døde ikke så lenge etter, kom det en arv i grevens time. Så ble det mulig for familien Hansen å komme litt mer på fote igjen. Men humøret til Claus Hansen er fortsatt ustabilt, og Gerhard søsknene hans har lært seg å følge med på humøret og bevegelsene til sin far når han kommer hjem til middag fra den krevende arbeidsdagen. Det gjelder å styre klokt, så man unngår raserianfallene, for de kan rammer hardt.

Nå har Claus Hansens venner Holck og Irgens, de progressive skolemennene, startet kveldskurs for unge jenter som vil lære mer enn det skolen tilbyr. Det er ingen eksamen, kurset er et tilbud som skal gjøre det mulig for jenter å få en bedre allmenndannelse, og det er bankkasserer Hansen tilhenger av. Han vil gjerne at de eldste døtrene skal benytte seg av tilbudet, selv om økonomien er skral for tiden. Jentene i familien har flere plikter hjemme enn guttene, de eldste må passe de yngste, og mye husarbeid skal til når så mange skal ha mat og klær, men dersom det er tid, får også jentene i Kroken være med å leke i gatene. Eller motta undervisning.

En av Lises mange søstre har giftet seg med den rike Mowinckel ute på Ask, en times tid i robåt over fjorden fra Sandviken. Hos henne ble Gerhard plassert fra han lærte å gå til han var blitt syv år gammel og skulle begynne på skolen. De barnløse Mowinckels på Hope er snille folk, og familien i Kroken kom ofte på besøk da Gerhard bodde hos onkel og tante. Og de kunne skje at været var dårlig når de skulle hjem, da måtte de overnatte, det ble redd opp flatseng for ungene på gulvet i kleskammeret, det var spennende. Før de gikk til sengs, sang de. Stille Nacht, Heilige Nacht. Sov i Ro. Slike sanger. Når været klarnet, fulgte tante og onkel dem ned til havnen igjen, og de ble rodd hjem.

To tanter og en kusine lærte Gerhard å lese og regne når han bodde hos tante og onkel. Når foreldrene og søsknene kom på besøk, måtte han lese høyt fra leseboken for dem. De var fascinert; Gerhard Armauer Hansen har en egen ro når han leser. Alt han gjør, er i det hele tatt så nøyaktig og grundig.

Løven er et stort Dyr, Komma, lever i Skovene og ernærer sig med Rov, Punktum.

Tante og onkel stirrer henrykt på ham.

Når Gerhard flytter tilbake til byen, får han begynne på latinskolen. Han har et lyst hode, det er tidlig blitt klart, og det skal brukes til nyttige ting. Hans far krever at han skal arbeide grundig og ambisiøst med leksene. Og det gjør Gerhard Armauer Hansen, men ikke storebror Carl. Han vil til sjøs. Gerhard bekymrer seg for dette, det er uforståelig for ham at man ikke vil ta skolearbeidet alvorlig. Selv har han så lett for det, og har så store ambisjoner. Han vil videre, så fort som mulig, helst bli student, så han kan bli lege.

Men når de er ute i gatene sammen med kameratene, så han kan er det Carl som er den suverene av dem. Og gaten skal også beherskes for den som vil frem i Bergen, både i konkret og overført betydning. Da Gerhard kom tilbake til Kroken fra Askøy, ble det Carls oppgave å ta seg av ham. Carl er ett år eldre enn ham, og det var mye å ta fatt på for en gutt i Dreggen, for det ble fort klart at man trenger helt annen kunnskap om livet enn den Gerhard så langt hadde hatt behov for der ute på Ask. Han må lære seg reglene for hva som skal til for å hevde seg blant guttene i byen. Han må kunne slåss. Da han begynte på latinskolen, og det ble klart at han allerede kunne lese og skrive, var det på ingen måte til hans fordel blant de andre guttene. Gerhard Armauer Hansen er en typisk mønsterstilk. Guttene skuler mot ham.

En gang han står og kikser med kiksekuler mot den glatteste og beste veggen på Tyskebryggen, ser han at en flokk gutter har samlet seg rundt ham. Han er ikke så god til å kikse, de ler av ham, noen prøver seg frempå med å kalle ham stril og andre spitord. Og før Carl får med seg hva som foregår, gyver Gerhard inn i flokken og slår rundt seg med harde knyttnever. Han er liten av vekst, men sterk og bredskuldret, og når Carl og en kamerat får roet gemyttene, ligger tre gutter i bakken og blør neseblod. En annen står med en fortann i hånden.

Blandt vore motstandere hadde hver av os en specialfiende, som vi aldrig kunde møte paa gaten, uten at vi røk sammen og slos uten nogensomhelst indledning med skjeldsord. Min specialfiende hette Spriklingen, fordi han var spriklet (fregnet) i fjæset, og en gang lykkedes det mig at slaa ind en fortand hos ham, men det gjorde noksaa lenge ondt i den tommelfinger, hvormed det utførtes.

 

Hjemme i Kroken er det dårlig med plass, så for Carl og Gerhard må livet utenom skolen foregå utendørs, og der er det disse harde lovene som gjelder. Sammen med Carls venn Henrik blir Gerhard hærfører. De tre er et hardbarket team, Dregge-guttene kaller dem De tre salte, de ligger stadig i krig, store slag skal planlegges og utkjempes, og da gjelder det å ha en dyktig hærfører. Det er utenkelig å begi seg alene og uforberedt inn i en annen bydel for en Dregge-gutt. Og det er guttene på Stølen som er erkefienden, men de ute i Marken er heller ikke venner, for å si det forsiktig.

Tilnavnet De tre salte fikk guttene under det som siden er blitt stående som Bryggeslaget. Slik gikk det for seg: Marke-guttene vil Dregge-guttene til livs, og en sen høstkveld har de utstyrt seg med steiner og stokker, og klart å lure seg inn på Dreggens territorium. De sniker seg i retning av Bødtker-skuret, som er Dregge-hærens hovedkvarter. De blir oppdaget, men det er ikke mange Dregge-gutter til stede i hovedkvarteret på dette tidspunktet, så gode råd er dyre, fienden er allerede langt inne ved Bredsgården. Heldigvis finner Dregge-hærens utsendinger Gerhard, Carl og Henrik hjemme i Kroken. Sammen begir de tre hærførerne seg raskt til Bryggen, hvor det kan konstateres at fienden ganske riktig har rykket ut med store styrker. De yngste blir sendt etter mannskaper. Carl tar ledelsen. Han klatrer raskt opp i galleriet på Bredsgården, gjør tegn til Henrik og Gerhard om å følge ham, mens de andre guttene sprer seg rundt på de andre loftene. De får buksert fram to tikilos tønner med salt og legger seg på magen med hodene så vidt over gallerikanten mens de håper på at fienden skal passere akkurat her. Og det gjør de. Når Markens hær kommer listende, får de et regn av grovsalt i hodet. Angrepet er overraskende og brutalt, − og det smaker salt. Og nå er det kommet til en sverm av hjemmekjente Dregge-gutter. De minste som ble sendt ut etter forsterkninger, har løpt fort.

Forældrene visste vel, at vi slos drabelig, men blandet sig aldrig i det; de mente vel, vi hadde godt av det, og det tror jeg ogsaa nu; vi opnaadde megen uforfærdethet, ti det var en skam at vere feig eller ræd for juling, og vi hadde noksaa strenge æresbegreper; der var aldrig tale om andet end bare at bruke næverne, ikke sten eller nøkler at slaa med, ikke spænde krok for motstanderne eller drive anden underfundighet. Vore fiender i min bydel hadde ikke saa strenge æresbegreper; de sværmet vel ikke for Tordenskjold og Ivanhoe, og de betænkte sig aldrig paa tre eller fire sammen at overfalde en enkelt, hvorfor vi aldrig kunde gaa alene gjennem fiendens bydel.

[…]

Med aarene fik de ovenomtalte kampe en anden karakter; da opstod de saakaldte buekorps, og disse korpser leverte hinanden stundom alvorlige slag, hvor det kunde gaa blodig til. Nu er disse slag en saga blot; buekorpsene gjør nu landture og driver forhaabentlig sport. I mine guttedage hadde vi omtrent ingen anden sport end slagsmaal; i en del av vore leke var der jo litt sport, men ingen underviste os eller gav os nogen anvisning i sport, og ungdomsmodet og kraften maa finde avløp paa et eller andet vis.

Det er en kjent sak at Carl og Gerhards far er en hissig mann, m. Autoritær, ofte urimelig. Men han er også full av ideer og påfunn, og da han fikk vite om ankomsten til «Kong Sverre», skipet som hans eldste sønn, Peter, ni år eldre enn Gerhard, har hyre på, bestemte faren at de skulle ro ut og møte dem. Det viser seg at de må ro helt ut til Flesland. Moren deres er med, Lise er i begynnelsen av førtiårene nå, og har nettopp født sitt trettende barn. Og ute ved Flesland ligger ganske riktig «Kong Sverre» med slappe seil. Det har kommet fullastet med salt og frukt, og det er mye nytt å fortelle, familien Hansen hjelpes entusiastisk om bord, mannskapet er sultne på nytt hjemmefra.

Og nå er det blitt natt. Roturen fra Flesland og hjem til Dreggen er lang. De minste søsknene Hansen sover i båten, Gerhard og de andre mellomstore og store er også søvnige, de dupper med hodene. De våkner av en forunderlig sakte, intens summing rundt seg. Når de ser seg om, ser de at de er midt i Vatle-strømmen. Rundt dem ligger mange fiskebåter. Det blir fisket, trukket opp og solgt fisk til andre, som ror av gårde til byen med den. Dette har søsknene Hansen aldri sett før. Det er en egen verden her ute i strømmen.