Del 2: Slekt: John Paulsen

John

Gutten som leier lillebroren sin gjennom gatene på Klosteret i Bergen, heter John Paulsen. Han er seks år gammel, broren Giovanni er fem, og de er på vei til jomfru Hannes skole for småbarn, den holder til i et av de små smugene nedenfor Fredriksberg festning. Jomfru Hanne er en venninne av guttenes mor, hun er en tynn, mager og nærsynt kvinne, det lille, gulaktige ansiktet hennes ser fromt ut, kjolen er brun. Hun forsøker å lære dem å lese fra ABC-en, men det går ikke, enten vil de ikke, eller så kan de ikke. Det har hendt at de har gått for å leke i stedet.

Den første gangen John kom inn i skolestuen, var han skrekkslagen og beklemt. Han kom rett fra den sollyse gaten med det frodige ugresset mellom gatesteinene den dagen, og da han trådte inn i det mørke, høytidelige rommet, stirret en flokk gutter og jenter nysgjerrig på ham. Det føltes som om han ble satt i fengsel. Gjennom vinduet kunne han se ut i en liten hage med et par fattigslige stikkelsesbærbusker, og mens jomfru Hanne doserte og strikkepinnene hennes raslet, kikket han hele tiden på de grønne bladene på disse buskene, det var som om de hilste ham fra noe han nå var blitt stengt ute fra. Gråtende kom han hjem til mor etter skoledagens slutt og erklærte at dit ville han aldri tilbake. Og etter en stund forsto moren at han ikke lærte noe som helst hos jomfru Hanne, ikke engang å lese. Så ble han sendt videre til frøknene Rein. De holder til i et smug ved Markeveien, opp mot Engen. Det er heller ikke langt unna der John og de andre i familien Paulsen bor, på Klosterplassen, men i motsatt retning av jomfru Hannes skole. Frøknene Rein er søstre, den ene lang og mager, med skarpt ansikt og hengekrøller som ringler ved ørene, den andre lav og korpulent med brunrød parykk og blussende ansikt. Begge har kappe på hodet, og John merket fort at det er den høye tynne som bestemmer. Stuen deres der undervisningen foregår, er lys og vennlig, veggene er trukket med et rødt, fløyelsaktig teppe med gullister. John forelsker seg straks i denne varme, røde fargen, dette er noe helt annet enn i skolestuen hjemme hos jomfru Hanne. John Paulsen elsker sterke farger. Han kan bli stående lenge og stirre på de brokete silkestoffene i vinduene til Bergens motehandlere.

Et øyeblikk var han beklemt her også, når han så ansiktene til alle de fremmede barna som stirret mot ham da han kom inn i skolestuen den første gangen. Men så fikk han øye på en gutt han kjenner, og som noen ganger tar ham med hjem til seg og viser ham marionetteatret sitt, og da så plutselig alt lysere ut. Marionetteatret er praktfullt, John elsker alt ved det, de magiske dekorasjonene, at man kan styre prinsene, prinsessene, bondepikene og munkene med forsiktige rykk i trådene, man kan føre dem inn på scenen, han og kameraten leser høyt hva personene ifølge stykket som hører med, har å si, og så fører de dem ut igjen, slik spiller de ut den dramatiske handlingen. Noen ganger har de også en bengalsk ild som effekt, det er et lite papprør fylt med metallsalter. Når de tenner på det, kaster det en fantastisk belysning over scenen.

Det er også jenter i klasserommet til frøknene Rein, de sitter på benker for seg selv og hvisker og fniser og ser halvt beskyttende, halv foraktelig på guttene. En av frøknenes måter å straffe på er å la en gutt som har vært uskikkelig, bli flyttet over til jenteflokken. Der må han sitte timen ut, og jentene tar ikke vennlig imot en gutt som straffes på denne måten, de erter og gjør narr. Det er en stor skam for en gutt.

Den verste straffen er imidlertid å bli puttet i Rottehullet. John har riktignok aldri vært der, men bare navnet på dette torturkammeret gjør voldsomt inntrykk på ham når han hører om det første gang. Han ser for seg de levende rottene der inne, de gnagende tennene deres, hvordan de biter der de kan komme til. Antakelig kan man bli levende spist av dem. Men når han snakker med en kamerat som har vært der, får han vite at det slett ikke er så galt. Rottehullet er et lite, mørkt kott uten vindu, her og der ligger noen vedkubber og gamle papirer, kan vennen fortelle. Men rotter har han ikke sett der inne. Bare en nattpotte i en krok.

Hos søstrene Rein lærer John å lese og skrive, og når han blir syv år gammel, begynner han på borgerskolen. Den ligger nederst i det bratte Cort Piilsmuget, ved siden av baker Reimers. Moren hans skulle gjerne sett at han fikk begynne på Tanks skole, men det kommer ikke på tale, mener hennes myndige mann, skipsfører Paulsen. Det blir for dyrt. På borgerskolen er det lærer Laading som regjerer. Skolen er helt nystartet, Laading er egentlig teatermann, i seks år har han hatt ansvaret for teksttolking og sceneinstruksjon av skuespillerne ved Ole Bulls Det norske Theater borte i Engen, der har han arbeidet sammen med Henrik Ibsen. Men så giftet Ibsen seg og forvant til Christiania, der han nå er teaterdirektør, og Ole Bull bestemte at han ville ha full råderett over teatret sitt, så Laading og hele styret gikk av, og Bjørnstjerne Bjørnson kom seilende som en stormvind og tok fatt på å lede teatret med et tordenskrall. For tiden arrangerer han maskeradeball og holder opplesninger til inntekt for teatret, Bergens damer er svært begeistret. En av skuespillerne han hyrer i en kort periode, er den unge August Müller, som har vokst opp i Welhavens gamle hus nede i Domkirkegaten.

Og så ble Laading lærer i stedet. Nå har han påtatt seg den store oppgaven å gjøre verdensvante handelsmenn ut av Bergens unge gutter. Han er i midten av førtiårene, en høy, elegant skikkelse, holdningen hans er en verdensmanns, og uttrykket i ansiktet veksler mellom smil og et strengt, reservert uttrykk. Han underviser i norsk, engelsk, tysk, naturlære og historie, men han er mest opptatt av deklamasjon og kunsten å føre seg. Han stiller høye krav til guttene på dette punktet.

 

Noe av det mest spennende med lærer Laading, er at han en gang har fått besøk av Henrik Wergeland i disse rommene i Cort Piilsmuget. Det er guttene i klassene hans svært klar over, de vet godt hvem Henrik Wergeland var, det er bare fjorten år siden han døde, mange i Bergen husker ham fra tiden han var på besøk her.

Når guttene på borgerskolen har friminutt, hender det at John kjøper seg et rundstykke hos baker Reimers og går sammen med en av kameratene, som heter Harald, opp det bratte smuget, til Klosterhaugen, det er rett i nærheten av hans eget hus. Og en dag de står der, ser de et par straffanger fra festningen som står og hugger stein i de hvitgrå draktene sine. Fangene har lenker om bena, og de voktes av en oppsynsmann. John legger ikke særlig merke til dem, der han står med rundstykket i hånden og ser utover Vågen med alle nordlandssjektene. Da roper plutselig den ene slaven, han som står nærmest dem, med lav stemme:

− Harald!

Harald farer sammen. Så nærmer han seg nølende og halv uvillig slaven, og John ser hvordan de to snakker et øyeblikk med hverandre, hviskende. Når han kommer tilbake til John, er han blussende rød i ansiktet og har tårer i øynene. John forstår at noe er galt, men han sier ikke noe. Siden får han høre via omveier at fangen var Haralds far.

John liker å stå i skjul og se på jentene på Nordnes som danser ringleker. Det er noe med bevegelsene deres, rytmen, de er ganske mye eldre enn ham, men han syns de er betagende, han legger spesielt merke til en jente i tolvårsalderen som forsøker å lære bort danseleken til en liten, tykk tulle som ennå ikke kan snakke rent. Den lille må neie pent, dreie seg rundt på tå, klappe i hendene, gjenta ordene i sangen, selv om hun umulig kan forstå dem, de handler om en jomfru med gullhår som en ung mann skal fri til. Den store instruerer den lille med et alvor som om hun snart skulle debutere på en offentlig scene.

Der er ikke tvivl om, at det sceniske talent, som udmærker bergenserinderne, får sin første utvikling i disse livfulde gadeleke. De må jo «agere» så godt som nogen voksen, og publikumet er der allerede. Kritiken også, den strængeste, som kan findes, éns jævnaldrendes – og de vænner sig på denne måde til offentlig optræden og offentlig kritik.

Huset John og søsknene bor i, ligger på Klosterplassen, som er den gamle grunnen der Munkeliv kloster en gang lå. Huset deres er i to etasjer, med en større ark, og stuene er små og vennlige, særlig de som vender mot vest, syns John, der solen kommer. Hvis den kommer. Huset ligger fritt, uten gjenboere, så de har fin utsikt, på den ene siden over Puddefjorden, på den andre siden over Vågen og Fløyfjellet. På baksiden av huset er det en hellelagt plass og en bitte liten hage med et kirsebærtre som moren hans har plantet, og dessuten noen kneisende gule keiserkroner og et par små blomsterbed, og her leker han, han roter i jorden og leter etter mark, bygger hus av småstein, eller betrakter gartner Schrøders hage, den strekker seg helt ned til sjøen, det er den største og prektigste hagen i hele byen, det sies at den ligger der munkeklosterets hage en gang lå.

På den andre siden av Puddefjorden kan han se Damgårdsfjellet, og ved foten av det konsul Jansons staselige landsted Damsgård, det er bygget i rokokkostil, fra vinduene i Johns hus ser det ut som et slott. John er glad for at han slipper å bo i en av de smale, illeluktende gatene nede på Nøstet. Det er noe helt annet her oppe hos ham, på toppen av bakken.

Måltidene hjemme hos familien Paulsen er enkle. Salt eller speket sild hele uken, bare en sjelden gang pølser eller pannekaker. På søndag kjøtt og kjøttsuppe, og om sommeren noen ganger røkelaks, servert med tommelsfingre og rømmekolle. Klokken fem får de mellommaten, det er kaffe og et smørbrød, og om kvelden før de skal gå til sengs får de rugmelsgrøt med melk. Men John spiser hverken fisk eller kjøtt, det har han sluttet med etter at faren hans en gang forsøkte å tvinge ham til å spise en porsjon sild. Skipsfører Paulsen er en streng og konsekvent mann, og John en følsom gutt, etter den episoden har han aldri klart å få ned den minste bit med sild. Og etter at han en gang så en ku bli slaktet på en barbarisk måte nede i Murergården, sluttet han også å spise kjøtt, så bak farens rygg får han et glass melk og et smørbrød av moren til middag, det er alt. Han er en tynn gutt. Helsen er ikke så god, han blir så fort syk. Han liker seg best når faren er ute på langfart. Men han forguder sin mor.

I stuen deres henger et par enorme speil som faren har kjøpt på auksjon, og et portrett av Henrik Wergeland. Det er et dårlig utført litografi. Wergeland har på seg frakk med oppstående krage og holder en fjærpenn i hånden, John studerer det ofte. Og når de hører tordenen fra festningen som signaliserer at det er brann i byen, blir han oppspilt, da løper han til brannstedet så snart det er blitt klart at vinden går i motsatt retning og deres eget hus ikke er truet. Han tar seg ikke tid til å ta på strømper, stikker bare de nakne føttene ned i de kalde, klamme støvlene og løper av gårde i retning av røyken, styrter rett inn i det brennende huset for å hjelpe til, farer gjennom de fremmede stuene som om de skulle være hans egne. Kanskje det lykkes ham å redde et gammelt strykejern, en nattpotte. Men etterpå blir han forkjølet.

Hver årstid har sine leker for ungene på Nordnes. Om høsten går de opp på Klosterhaugen, eller på Dragefjellet, og setter opp dragene, eller de hopper paradis, sveiper krok. Men morsomst er gjemmespillene, og morsomst av dem igjen er vinken, det er en dramatisk lek, de leker den om høsten når det en sjelden gang ikke regner, når kveldene er klare og de første stjernene titter frem, når man kan kjenne den første, friske høstkulden skarp og ren mot ansiktet. Da samles klosterets gutter ved sprøytehuset, der det blir oppbevart brannredskaper, det ligger rett overfor den gamle fattigskolen Betlehem. Guttene deler seg i to partier og trekker lodd om hvem som skal være inne og hvem som skal være ute, det er ikke lov til å gjemme seg hvor som helst i byen, de må holde seg innenfor klosterguttenes eget område. Utepartiet lister seg stille av sted og forsøker å finne måter å lede innepartiet på villspor på, de løper nedover et smug, for straks etter å forlate det og slå inn på motsatt vei, det kan være en snedig avledningsmanøver. Og når de føler seg trygge på at distansen er passende og et godt gjemmested er innen rekkevidde, sender de en lynrask gutt tilbake for å rope: − Vinken! for så å løpe tilbake til laget sitt. Dermed er signalet gitt, og innepartiet kan rykke ut for å finne de som har gjemt seg. En gutt, han som kalles bommeren, blir stående, og når de som har gjemt seg, etter hvert blir oppdaget, starter et kappløp tilbake til sprøytehuset. Når førstemann er kommet i mål, slår bommeren tre ganger i veggen og roper: − En to tre, spille vinken i havet, en, to, tre, spille vinken fritt!

En kveld når leken går som aller best, kommer tjenestejenta i huset hos John løpende for å hente ham og Giovanni. – Mor er syk, sier hun. De må komme hjem. Kvelden er fin, og de to guttene har ikke lyst til å bli med hjem til de kvalme stuene, de vil fortsette leken, men hjem må de, og når de ser moren sittende der på sofaen, kledt i hvit nattdrakt, blir de stille begge to. Det er som om hun med makt skyver fra seg en stor engstelse, og det sitter en fremmed madam hos henne, hun er tykk og bred og drikker kaffe. Guttene får som vanlig en tallerken grøt, og så blir de lagt til sengs. De protesterer, klokken er jo bare åtte, og det er fullt av liv på gaten, men det er ingen bønn. John ligger en stund våken. Så sovner han.

Han plages ofte av vonde drømmer. Og han går ofte i søvne, han kommer seg aldri helt ut på gaten på disse nattevandringene sine, for inngangsdøren er forsvarlig låst, men han vandrer rundt inne i huset, i rommene og i trappegangen, og om morgenen når han kommer ned til frokost, pleier alle å se på ham. Moren pleier å spørre om han husker nattens begivenheter, men det gjør han aldri, og hun pleier til hans forundring å fortelle at han har skreket så høyt at han har vekket hele huset, veltet blomsterpotter med stort rabalder.

Han har et par drømmer som alltid vender tilbake. I den ene flyr han i skikkelse av en stor, svart fugl gjennom de tomme, halvlyse stuen i huset deres, han bakser med vingene mot rutene og døren og vil ut i det fri. I den andre drømmen faller han ned fra et høyt fjell. Han ser avgrunnen foran seg, gruer seg for å knuses, men han våkner alltid før han når bakken. Og moren har også et urolig sjelsliv, det hender hun ser syner og får forvarsler, hun kan fortelle om mange merkelige hendelser. Madam Paulsen stoler ikke på apotekerens medisiner. Når hun selv er syk, pleier hun å kurere seg selv, og også andre, og det hender at hun blir tilkalt som hjelpekone når en kvinne i byen skal føde. Dersom noen får en betennelse, sender hun tjenestejenta ut til Klosterengen for å sanke urter og blomster, eller tørt høy, som kokes til en grøt som legges som omslag på det betente stedet. For hver sykdom fins det er legende urt, mener Johns mor, tørkede kastanjeblomster gnidd ut i litt olje er for eksempel et utmerket middel mot reumatisme.

Men denne natten når hun føder John og Giovannis lillesøster, kan hun ikke kurere seg selv. Når guttene våkner neste morgen, finner de henne, som vanligvis er oppe klokken fire og i gang med arbeidet, i sengen. Hun har en liten, hvit bylt ved siden av seg, hun ligger der blek og ubevegelig med lukkede øyne ved siden av den, det ser ikke ut til at hun merker at de er der.

Giovanni rører ved bylten. Da gir den plutselig fra seg et svakt, jamrende skrik. Guttene farer sammen.

− Ka’ e’ de for nokke? spør Giovanni hviskende.

− Det er en liten søster, som du har fått i natt, sier tjenestejenta, og snur bylten. Er hun ikke søt?

De får se et rødt dukkefjes. De syns ikke hun er særlig søt.

− Men no må dokker love meg, gutter, å være svært stille, for mor er så dårlig og tåler ingen støy, sier tjenestejenta.

− Hvor er hun kommet fra? spør John etter en lang, rådvill pause og studerer bylten.

− Hun er så menn kommet fra Svertediket, svarer tjenestejenta etter å ha tenkt seg om en stund.

Dette må John tenke mer over. Giovanni står fortsatt foran sengen, han betrakter den lille med andakt. Uten å vite det har han foldet hendene.

− Hva vei kom hun da? Og hvorledes kunne hun, som er så liten, finne vårt hus?

− Hun kom ned gjennom skorstenen.

− Men hvordan kunne det gå for seg? Og hun er jo slett ikke svart i ansiktet.

− Det er fordi vi har vasket soten av henne og stelt så pent med henne. Men nå må dokker gå på skolen, ellers kommer dokker for sent og får skjenn av læreren.

Siden forteller tjenestejenta at moren deres har vært så syk om natten at ikke bare hun, men også madammen som skulle hjelpe henne, var sikker på at hun kom til å dø. Fødselen har vært hard, smertene ikke til å tåle. På et tidspunkt vendte hun hodet mot veggen og sa: − Hils guttene fra meg.

John er ti år gammel nå, og etter hvert begynner han å elske den lille søsteren han har fått. Det er han som lærer henne å gå, han binder et langt, rødt ullsjal under de små armene hennes og leder henne fremover. Hun får navnet Andrine Pauline. Og også faren hans er betatt av henne, hun er liksom et lys i familien, og faren anstrenger seg også på sitt vis for å glede John, en gang når han er kommet hjem fra en av reisene sine til England, har han med en brun jakke med blanke knapper og en høy, svart silkehatt, en slik som engelske skolegutter går med. Jakken liker John, særlig de blanke knappene, men hatten hater han, og særlig hater han at faren krever at han skal gå med den til gudstjeneste i Nykirken. Det er en spissrotgang, alle gutter de møter på veien, og de voksne også, snur seg etter ham og glor. Guttene kaller ham Skorstenen. Rød og skamfull går han ved farens side og våger ikke se opp. Og han blir så trett av å stå der på gulvet under den lange prekenen som han ikke forstår mye av. Familien har sin reserverte benk i kirken, men den er som regel opptatt av de voksne. Det hender han er nær ved å besvime. Han regnes som en svakelig gutt. Og så snart faren har reist ut igjen, tramper han på hatten og hiver den langt vekk. Det er en lettelse når han blir borte, for John får ikke lov til å lese romaner hjemme. En gang når faren oppdaget at han etter sengetid brente lys og lå og leste inne på kammerset, listet han seg inn på sokkelesten, og uten å si et ord, kun med et hardt, straffende blikk, tok han med seg lysestaken og lot John sitte igjen i mørket. Men romanen han holdt på med; var så spennende, den handlet om greven av Monte Christo, John måtte vite hvordan det gikk, han rotet opp i de døende glørne i ovnen i kammerset så de flammet opp igjen, og så la han seg på kne fremfor ovnshullet, og ved det matte, flakkende skjæret leser han med bankende hjerte slutten på fortellingen.

Heldigvis er ikke faren ofte hjemme.

  1. mai er en stor dag på Nordnes. John Paulsen er oppe klokken seks, utenfor huset på Klosteret er det stille foreløpig, men et par smågutter fra nabolaget, pyntet med nasjonalsløyfer, springer allerede rundt og øver seg på å rope hurra, og her og der er detheist flagg. John har fått noen skillinger av mor til å snope for, men han har bestemt seg for å være fornuftig, og i stedet for kaker og bonboner kjøper han seg en liten rørstokk som han kan spasere med på denne herlige dagen, han føler seg som en hel mann når han går slik og svinger stokken på en voksen måte, og etter en stund treffer han en kamerat som lærer ham at man godt kan røyke av stokken, man bare skjærer et stykke av den, tenner fyr på (det tar riktignok litt tid, en rørstokk brenner ikke så godt), og denne brennende stumpen kan man så patte og suge på med stor vellyst. Etter et par hosteanfall og med tårer i øynene forsikrer John kameraten om at det smaker nokså godt.

Men han er elev på borgerskoleelev hos lærer Laading, og der har de ingen fane å samle seg under, så de kan ikke delta i dagens høydepunkt, prosesjonen som går gjennom alle byens hovedgater, og nå og da stanser for å utbringe et hurra foran et av husene i byen hvor det bor en stortingsmann eller en annen utmerket medborger. Og det er dypt urettferdig, for latinskoleguttene, for eksempel den vakre Amalie Alvers brødre, går under sin egen fine silkefane, den smeller flott i vårvinden der de kommer marsjerende, en stor, kraftig gutt bærer fanen med synlig stolthet, mens John og de andre borgerskoleguttene må stå og være passive tilskuere. Det gjør ham bitter. Hvorfor skal ikke han få være med? Han er jo like dyktig som latinskoleguttene, og like velkledd, har han ikke den fine, sorte søndagsblusen sin på kanskje, og har han ikke spaserstokk, og om halsen den hvite, krusete strimmelen som moren hans pyntet ham med før han gikk ut, på brystet den nydelige, nye nasjonalsløyfen, der det røde, hvite og blå stråler i sollyset?

Prosesjonen får han ikke gå i, men nasjonalsangen kan han være med på, som alle andre på denne dagen. Han kan ordene, han har hørt dem bli sunget hver eneste 17. mai: Sønner av Norge, det eldgamle rike. Og han kan høre Bjørnstjerne Bjørnson holde tale for dagen i Engen, for det er han som er formann i 17. maikomiteen i år, han er allerede formann for mye i Bergen, han står der på tribunen, rødhåret og undersetsig, med blottet hode og hvitt slips, man kan høre ham på lang avstand, den sterke stemmen med den merkelige romsdalsdialekten lyder som en krigstrompet utover den vide plassen.

Og så er det Ole Bull, han er som en fyrste der han kommer marsjerende foran prosesjonen, syns John, høy og rank, et hode høyere enn alle andre, han smiler og nikker til begge sider. Ole Bull er en mann av den typen som John Paulsen uvilkårlig bøyer seg for.

Og våren ruller videre i Bergen, dagene og nettene er lyse, og så kommer Sankthansaften, det er kanskje den beste av alle dager i Bergen, det første John ser når han kikker ut av vinduet er den store æresporten av tynne bjørkestammer som er blitt reist på Klosterplassen. Midt i porten henger en krans, og midt i den en høyrød pion, det er virkelig flott, men han har ikke mot til å spasere gjennom porten, for ved inngangen står en liten gutt med en pengebøsse i hånden, han ber slik han skal om «en skilling i porten», og en skilling har ikke John å avse, og heller ikke syns han det går an å legge en bukseknapp i bøssen, slik kameraten hans gjør. Det er under hans verdighet.

Skolen varer bare fra åtte til ni denne dagen, så har de fri hele resten av dagen, og utpå ettermiddagen begynner den store festen på Sydneshaugen. John har planer, han har fått noe krutt av en kamerat, det vil han lage kruttkjerringer av, de skal smelle og sprute.                    Når han rundt midnatt kommer hjem med svidde hender og ødelagte klær, føler han seg som en soldat som har vært i krigen. Han er svært stolt. I stedet for å legge seg, sitter han lenge ved vinduet og stirrer ut i den demrende sommernatten. Blussene på Fløyfjellet blusser opp og dør hen. Først når det siste blusset langsomt slukner, kommer han seg i seng.

Det er på denne tiden at John Paulsen for første gang hører navnet til lærer Laadings gamle kollega Henrik Ibsen nevnt. Johns søster, som er på Amalie Alvers alder, er nettopp blitt konfirmert, og nå vil hun gå til scenen, hun har fått det for seg at hun kan debutere som Signe i Ibsens Gildet på Solhoug, det mener hun må være en rolle som passer for henne, og hun har allerede prøvespilt for direktøren, og han har oppmuntret henne, sier hun, og ikke bare det, han har også rådgitt henne, han har for eksempel sagt at hun ikke må tenke på publikum når hun spiller, men betrakte tilskuerne nede i parkett som kålhoder. Men Hanne Paulsen får ikke lov til å bli skuespiller, det setter hennes far ned foten for. Og John får ikke engang lov til å gå i teatret, han vet ikke hva som foregår der, han blir nødt til å forestille seg, alt på bakgrunn av det kameraten med marionetteteatret har å fortelle, for han har vært der sammen med foreldrene. Johns foreldre har også vært i teatret på Engen – men bare én gang, og det som foregikk i det stygge, gamle Komediehuset virket svært forskjellig på dem. Stykket de så, var Svend Dyrings hus, det handler om en mann som elsker en kvinne som dessverre ikke gjengjelder følelsene hans, han er ridder, og han må arbeide hardt for å vinne henne til seg, men til slutt, etter mange anstrengende forviklinger, som blant annet innebærer en annen kvinnes forelskelse og selvmord, ser det lyst ut for de elskende. Skipsfører Paulsen sto imidlertid fast på sitt gamle standpunkt også etter å ha sett teatret fra innsiden; han mener fortsatt at teater er syndig. I hans familie holder de seg unna teatret. Moren, derimot, var fullstendig fortryllet da hun kom ut fra forestillingen. Men det er ikke hun som bestemmer. Det må de finne seg i.

Og John Paulsen vil ikke gi opp drømmen om å komme i teatret, han lytter til hva moren forteller om det som foregikk der på scenen, og om kveldene går han ned på Engen før forestillingen skal begynne og sniker seg rundt den store teaterbygningen mens han kaster sultne blikk på publikummerne som strømmer til. Han bestemmer seg for å begynne å spare. Når han får noen skillinger til snop av moren, legger han dem på sparebøssen i stedet, lenge holder han på slik, og til slutt knuser han grisen. Når han teller pengene, finner han ut at han har nok: en hel ort, 24 skilling, nøyaktig det en ordentlig plass i teatret koster. Neste dag skal de spille Tordenskjold, og det passer perfekt, han kjøper billett, møter frem lenge før tiden, tar plass bakerst i salen og ser med store øyne på de festpyntede bergenserne som etter hvert begynner å fylle salen. Orkesteret spiller opp, det høres nasjonalt og vidunderlig ut, og når sceneteppet plutselig går i været og et virkelig landskap med hus og grønne trær, sjø og fjell kommer til syne, blir det nesten for mye for ham. Men det stopper ikke her, for så kommer personene inn på scenen, de både snakker og synger, det er med noen gutter som han kjenner igjen fra gaten, de er statister, forstår han, og han får en ny tanke i hodet, en plutselig idé om at kanskje han også, en gang …

Etter forestillingen er han som beruset. Han må tilbake til teatret. Det er det eneste han vil. Men nå har han jo brukt opp pengene, og det kommer til å ta lang tid før han har spart opp til en ny billett, så han begynner å gå ned og stå i porten til teatret når han vet det er pause i forestillingen, der tigger han om å få overta billetten til de som ikke liker det de ser, og har bestemt seg for å gå i pausen. Noen ganger lykkes det, men ikke alltid, og en kveld når han står der og fryser og ikke får komme inn, sniker han seg rundt huset når pausen er over for å se om det kan finnes andre innganger. Og det gjør det, en liten sidedør fører ned til orkesteret, den er ulåst, og gjennom den kommer han seg inn. I hele den første akten kan han sitte der nede i den mørke kroken uten at noen legger merke til ham. I neste akt kommer riktignok en blek fyr med langt hår og jager ham vekk, men John er blitt besatt av dette nå, han må ha mer, han fortsetter letingen på utsiden av teaterbygningen og finner en ny dør, en som fører rett inn på scenen, og foran den stiller han seg forventningsfullt, kveld etter kveld, og en kveld ser han en gutt komme med en kurv full av nystrøket tøy i armene, det er tydelig at han skal inn, John klarer å komme i snakk med ham, gutten forteller at han skal bringe klærne inn til en av skuespillerinnene. Så forsvinner han inn døren med kurven, og resolutt følger John etter ham inn i det aller helligste. Han ser gutten forsvinne inn i en av garderobene, selv blir han stående alene igjen mellom kulissene. Hjertet banker hardt, han er virkelig inne i det aller helligste nå. Og der går teppet opp, han kan tydelig høre de forskjellige replikkene fra scenen, og i nærheten av ham sitter en skuespillerinne ubevegelig som en støtte, hun venter på stikkord fra scenen, hun må absolutt ikke forstyrres, men hun er så vakker, kledt i rød fløyel og silke, og med et diadem på hodet. Han klarer ikke la være å stirre, det er som om hun skulle være en dronning, han glor så hardt på henne at hun blir oppmerksom på ham, det er tydelig at det gjør henne nervøs, hun gjør en truende bevegelse mot ham, men han forstår at hun ikke har mulighet til å røre seg, hun må sitte der hun sitter og vente på stikkord, så han blir rolig stående. Når akten er slutt, lister han seg ut døren igjen, like lydløst som da han kom.

Etter dette får han en uimotståelig trang til å sminke seg, lage masker, kle seg ut, agere. Han skaffer seg sminke og kritt og svart tusj og maler seg i ansiktet, og i kleskammeret hjemme i huset på Klosteret finner han både manns- og kvinnedrakter som kan brukes som kostymer, og dessuten en masse gamle saker som faren har funnet på de mange auksjonene han går på. Han kler seg ut som sjøgutt i busserull med gul sydvest, eller som bondegutt i knebukser og rød topplue, og så lister han seg ut i skumringen og spaserer gjennom gatene. Han er en annen nå, det er så morsomt og spennende, nesten som å være på scenen, ingen kjenner ham igjen, ikke engang den gamle kurvkonen som holder til rett ved huset hans, og som han fører en lang passiar med for å se om han virkelig er en annen for henne. Og en høstkveld skremmer han sin mor på denne måten, han har krittet seg i ansiktet og iført seg en av kjolene hennes, hun står alene i kjøkkenet hvor lyset ikke er tent ennå når hun plutselig ser en dødsblek kone i svart drakt sveve forbi som et åndesyn. Effekten er fantastisk, hun blir så forskrekket, og han vil stadig mer av dette, han sitter alene på kammerset sitt om kveldene med det lille, knuste toalettspeilet foran seg på bordet og sminker og pynter seg, han er så tilfreds, han har fått laget seg en slags parykk av svart ull som han syns får ham til å se majestetisk ut, som en konge, og i fantasien opplever han igjen det han har sett på scenen i Komediehuset. Etter hvert har han fått sett mange forestillinger, han har funnet måter å komme seg inn på, og han spiller gjennom de scenene han liker best for seg selv. Han tar alltid heltens rolle, en gang har han sett den store skuespilleren Prom spille en rolle som en gammel danser, det gjorde sånn inntrykk, han forsøker å etterlikne bevegelsene til den gamle danseren, de var så elegante.

 

Samtidig som John Paulsen var i teatret, var Suzannah Thoresen, Magdalene Thoresens stedatter, også til stede i salen. I et selskap i stemorens salonger etter forestillingen traff hun Henrik Ibsen, og det var dette stykket de to ble sittende og diskutere den kvelden da de våknet for hverandre. Ibsen var overrasket over denne oppvakte kvinnens syn på stykket, og på spillet, de to hadde en inngående diskusjon om begge deler. De forsto hverandre. Så ble de forelsket. Så forlovet. Og så giftet de seg.

Det blir mer og mer brennende viktig for å John Paulsen å bli skuespiller. Det er dette han vil bruke livet sitt på. Men det går ikke, faren har bestemt at han skal begynne i en eller annen forretning for å tjene sitt brød nå, han begynner å bli voksen. Han føler imidlertid avsky for handelen, den samme avskyen som for sild og kjøtt, det føles så urettferdig. Han får høre at en av kameratene hans er blitt flyttet over fra borgerskolen til latinskolen, for å kunne fortsette studiene. Så hvorfor ikke han?

Og nu skulde jeg isteden stænges inde på et handelskontor og bare høre snak om sild og salt og tørfisk. Det var ikke til at holde ud.

Når jeg på gaden traf «rosinstilkene» (så kaldte man i Bergen latinskolens fintbyggede elever), der gik forbi mig, pent klædte, spøgende og leende, med de lærde bøger under armen, blev jeg så underlig vemodig …

For en forskjel der dog var i verden! Men hvorfor eksisterte denne forskjel? Var det ret?

En dag overvælded bevægelsen mig, og jeg måtte ty ind i et portrum for at skjule mine tårer. …

En slags trøst er det å gå i brylluper i byens kirker. I hvert fall er det underholdning, i det minste når det er standspersoner som skal gifte seg, for da vet han at følget kommer til å være stort, og at damene kommer til å ha fine kjoler, og det elsker han. Og han elsker den forventningsfulle spenningen før brudeparet viser seg, orgelbruset som alltid lyder så gripende høytidelig at han får tårer i øynene, bruden som med senket blikk, kledd i hvitt og med myrtekrans på hodet skrider opp til alteret ved brudgommens arm, de staselige brudefølgene, hvor det ofte er militære herrer i gallauniform med blinkende ordner. Og han interesserer seg også for prestens brudetale, selv om det ikke er alle som er like feangende. Talene til den lille pastor Flotmann i Nykirken syns han for eksempel er forvirrende og smakløse. Når Flotmann snakker til brudeparet, bruker han alltid den samme vendingen:

− Nu skal I altså sette foden under eget bord.

Johns far forteller at han har vært til stede under en vielse der Flotmann sa om bruden:

− Smuk er hun ikke, det ser vi. Rik er hun ikke, det vet vi. Altså er det kun kjærligheden, som har ført paret sammen.

Flotmanns tilhørere under gudstjenestene blir i det hele tatt færre og færre, en ettermiddag når John besøker Nykirken, finner han foruten en barneflokk kun et par gamle kjerringer fra Stranges fattighus der, de har plassert seg på selve alterbenken og i de nærmeste stolene for å høre bedre, og slik at Flotmann kan se hver enkelt av dem. En av de gamle kjerringene snufser og hoster uavbrutt, og pastor Flotmann stanser sin salvesesfulle preken og roper til henne i en helt annen tone:

− Men sitt da rolig i Guds hus, Anne Karine!

Ved Nykirken er det flere gravkjellere. De har en uhyggelig tiltrekningskraft på John, det kommer en iskulde og en egen råtten lukt fra dem som underlig blander seg med den friske blomsterduften utenfor. Lenge kan han stå og stirre inn gjennom de åpne jernsprinklene som tjener som dør, han stirrer på de gamle likkistene som står der og smuldrer opp, et par av dem er forsynt med våpenmerke. Det er fornemme folk som ligger i dem. Alminnelige mennesker blir gravd ned i jorden, det vet han jo.

John Paulsen føler fortrolighet med sin gamle lærer Laading. Det er jo ikke hans skyld at han ikke får gå på latinskolen. Og Laading forteller ham ting om sitt liv i teatret, han forteller om feidene han har hatt med Henrik Ibsen, og om den gangen Henrik Wergeland besøkte ham der i Cort Piilsmuget. De to kameratene gikk i romerbad sammen den gangen, Laading led nemlig av en plagsom eksem, han gjennomgikk en badekur i den forbindelse, og Wergeland ble med, der i badet lå de nakne på hver sin benk og snakket fortrolig sammen. Laading kan fortelle at Wergeland hadde prektige øyne. Håret var lyst, dikterens munn syntes han ikke var særlig vakker, og han hadde slett ingen spenstig kraft i figuren, slik Laading setter pris på, tvert imot var Henrik Wergeland lang og lealøs. Det var komisk å se ham ri på hesten Veslebrunen, de lange bena nådde nesten til jorden.

Wergeland likte bergenserne, kan Laading fortelle. Han syntes de var pene og kvikke. Hans far, prosten på Eidsvold, var jo også en slags bergenser. Laading har også truffet Wergelands kone, Amalie Bekkevold, hun kommer fra enkel bakgrunn, naiv, glad og danselysten er hun, og det var noe friskt og inntakende ved henne den gangen, sier Laading, han kunne observere hvordan unge menn gjorde kur til henne på ballene. Men Camilla Wergeland likte ikke forbindelsen mellom henne og broren. Camilla var temmelig streng med hensyn til hva som er dannet og i god tone den gangen som nå, og hun var kritisk og oppgitt da brorens unge forlovede kom på besøk på prestegården der på Eidsvold, hvor de vokste opp.

En dag under bergensbesøket kom Henrik Wergeland brasende inn til Laading i Cort Piilsmuget og fortalte at han hadde en plan. Han hatet alt som minnet om urett og undertrykkelse, de rike og mektiges overgrep mot de fattige, han var småfolkets advokat, alltid lå han i rettssak mot det han kalte blodsugere, enten på egne eller andres vegne. Og i Bergen hadde han hørt at det fantes en mann ute på Nygaard, en virkelig blodsuger, en ågerkarl, beryktet over hele byen for sin nådeløse griskhet og utrolige gjerrighet og ubarmhjertighet mot de som skyldte ham penger. Blant bergenserne sirkulerte det en tegning av ham, der han med loven i hånd jager en stakkars, fattig enke og de ulykkelige barna hennes ut av hytten deres. Han ble kalt Gregorius, og på gaten viste han seg sjelden, av frykt for gateungdommen. Men man kunne noen ganger se ham ved vinduene med jernsprinkler foran hjemme i hans eget hus der ute på Nygaard, en mager, tynn mann med gult rynkete ansikt og en rød parykk på hodet. Han hadde vært gift, men konen hadde forlatt ham da hun ikke lenger holdt ut å leve sammen med ham. Wergeland mente at denne avskyelige mannen måtte straffes, det var dette han kom brasende inn til Laading for å fortelle, han foreslo at de skulle slå seg sammen, gå ut på Nygaard og forsøke å skremme Gregorius med en pipekonsert utenfor huset hans. Han måtte forresten gjerne tro at de hadde tenkt å bryte seg inn og stjele skattene hans, mente Wergeland. Laading ble med, og det gjorde også noen andre av kameratene, etter hvert ble de en stor flokk som bega seg ut til Gregorius’ hus. Det lå øde til, omgitt av hager og marker på Nygaard, og de gikk av gårde i skumringen mens de fløytet, plystret, skrek og pep i gatedørsnøklene sine. Da de kom frem til huset, kunne de først ikke se noe i huset som rørte seg, men så glimtet det plutselig et lys opp i de mørke vinduene, og der kunne de under en rød parykk se et gammelt, dødsblekt ansikt som stirret ut. Kun et sekund varte det, så var ansiktet borte. Et vilt hyl av forbitrelse fylte luften. Kunne de bare få tak i ham! Pipingen tiltok, noen begynte å kaste stein mot vinduene, andre rykket i døren, som var beslått med jern og forsvarlig lukket.

− La oss rive huset ned! ropte en.

– La oss bryte oss inn og gi ham pryl! ropte en annen.

− La oss slå Gregorius i hjel! Han fortjener ikke å leve! ropte en av gateungdommen som plutselig hadde kommet til, som om han var dukket opp av jorden.

Men det skjedde ikke mer enn dette, fortalte Laading. Etter pipekonserten listet flokken seg tilbake til byen. Wergeland var svært tilfreds. Han var overbevist om at de nå hadde gjort en god gjerning; å vekke den gamle synderens samvittighet.

En stærkere arm end Henrik Wergelands fik tag i ham – vor retfærdige lovgivning. Anklaget for åger og svindleri dømtes han til tugthuset. Efter udstået straf døde han, pleiet af hustruen, som i ulykken var vendt tilbage til ham.

John syns synd på tjenestejentene deres. De har ikke eget pikeværelse, det er ikke vanlig. De sover i det kalde kjøkkenet på en slagbenk eller i et åpent rom under kjøkkenbordet, de får fri hver annen eller tredje søndag, men ofte kommer de straks hjem igjen, for de kjenner ingen i byen, sier de, og de liker ikke å drive alene rundt i gatene. Det er best å være hjemme. Og det er trist når de skal vandre, det vil si flytte til en tjeneste i en annen familie, årsaken er som regel håp om bedre lønn eller bedre arbeidsvilkår et annet sted, men det er trist for barna, de er mer venner enn tjenestefolk, de sier du til hverandre, familiens barn og tjenestefolket. En av tjenestejentene i Johns familie heter Marie, hun har så vakre, store, svarte øyne, John syns det er så trist når hun drar, hun var vært en stund i København, og der har hun fått den lette danske aksenten som han syns er så kledelig. Han står ute i kjøkkenet når hun skal ta farvel, han ser hvordan hun får de få skillingene hun har til gode i hånden, og så begynner hun å gråte. Når hun forsvinner ut døren, springer han fort opp på salen for å se henne fra vinduet ennå en gang. Kvelden er stille og månelys, han ser hvordan hun lister seg langsmed husrekkene med den lille bylten i hånden. Noen kommode har hun ikke, en kommode er luksus for jenter som henne. Et øyeblikk stopper hun opp, snur seg og ser tilbake mot huset der han står. Han vet at hun er foreldreløs, og hun har ingen slektninger.

En kveld blir John rodd over fjorden fra Laksevåg av fløttmannen. Han han har vært i et selskap der på den andre bredden, i bakerens familie. Det pleier å være morsomt i slike selskaper, men dette har vært litt ubehagelig, for når de skulle leke panteleker, endte han opp på loftet sammen med en av jentene. Han vet ikke helt hvordan det gikk til, hun var eldre og større enn ham, rødhåret og bestemt, meningen var at de skulle se på stjernene sammen, men hun ville kysse, det ville ikke han. Det lir mot høsten. Kveldene er blitt mørkere nå. Den røde lanternen i båten tegner en bred, skjelvende ildlinje i det mørke kjølvannet. Bleke stjerner begynner å skinne på himmelen i øst. Han ser hvordan lysene i byen tennes, det ene etter det andre, og han speider etter deres eget hus der oppe på Klosteret. Der fra båten kan han se hvordan det ligger der, høyt oppe på toppen av bakken, ved siden av konsul Mohrs hus. Og der får han øye på det, det er lys på baksalen, ser han. Der sitter visst mor og leser i Bibelen mens hun venter på ham.

 

Kilde: Paulsen, J. (1911). Billeder fra Bergen : barndoms- og ungdomsminder. Kristiania: Gyldendalske Boghandel/Nordisk Forlag.