Del 2: Slekt: Kristofer Janson

Kristofer

Ute på Damsgård hovedgård utenfor Bergen, på den andre siden av Puddefjorden, er det fint å være på besøk om sommeren. Kristofer Janson er et av de mange barna som kommer hit. Det er farfaren hans som eier stedet, de er et mylder av søsken, fettere og kusiner, bare i hans egen søskenflokk er de åtte. Kusinene krangler han med, eller han kurtiserer dem, det ene kan fort gli over i det andre, og på dager når været er fint, er utsikten over fjorden med Askøy i bakgrunnen storslått. Huset der på lystgården likner ikke noe annet hus han kjenner til. Stilen er rokokko, alt her smaker av gammel historie. I den store salen ovenpå henger familieportretter.

Kristofers familie er velstående. Men livet i huset deres inne i byen er ikke overdådig, og til hverdags er kosten enkel; grøt til frokost og grøt til kvelds. Det er bare faren hans, den amerikanske konsulen, som får en pinn til grøten, det vil si ett eller to smørbrød, de kan barneflokken hans se langt etter. Til middag er det som regel fisk. Pale onsdag og lørdag. Klippfisk eller nakker på fredag.

Men når det er jul, bugner alt. Et juleselskap i disse kretsene i Bergen begynner tidlig, helst klokken fem, aldri senere enn seks, for det er mye som skal fortæres. Julebaksten består av goro, spekulasi, peppernøtter og makroner, det er noe for gutter som Kristofer. Men til å begynne med i selskapet spiser man ofte smørbrød med rav og rekling, ost, laksebug, ansjoser, medisterpølser. En dram til herrene, mens damene drikker te. Senere på kvelden spiller herrene gjerne Boston, mens damene strikker og sladrer i værelset ved siden av. De brede, syngende, bergenske damestemmene, de forundrede, begeistrede utropene deres − det er dette dikteren Welhaven hørte den gangen han utbrøt:−Jeg hører min stammes hyl.

På nyttårsaften er de hos morfar. Han er biskop i Bergen, og i bispegården er det en herlig hage, der kan de leke om sommeren, det står et epletre der, med saftige rosenstripepler. Men på nyttårsaften er det enda bedre, for da åpnes morfars storstue, og der inne er det en helt egen verden, på veggene henger katolske malerier med madonnaer, de svever i skyene, Kristofer blir fylt med mystisk ærbødighet, det hele minner ham om den hollandske billedbibelen som de har hjemme, og som han ofte blar i. Kristofer Janson er et dypt religiøst barn.

Og på julaften er de hos farfar i det store huset i Strandgaten. Farfar er en liten, tettbygd mann med vakre trekk og buskete øyebryn, fotsid frakk, blankpussede støvler som rekker til knærne, og to små hvite fletter som ligger halvt gjemt under frakkekraven. I hånden har han alltid en stokk. Han er nok den siste i Bergen som sverger til denne gamle moten, men han trives sammen med de unge, og han og Kristofer er svært gode venner. Når han er i godt lune, forteller han anekdoter, og når han ler, skutter han seg velbehagelig, men når han er sint, skritter han med lynende øyne opp og ned på gulvet, og da gjelder det å være tyst. Farfar har sine sorger. Det er en av sønnene hans Kristofer er oppkalt etter. Han har forstått at dette var farfars yndlingssønn. At onkel Christopher Nagel Janson døde som ung. At han skuffet sin far dypt, at han aldri drev det til noe. Farfar legger ikke skjul på noe av dette.

Før jul er det Kristofer som er farfarens ambassadør og fortrolige; det er han som får i oppgave å skaffe opplysninger om hva den store flokken av barnebarn ønsker seg til jul. I hemmelighet må han så besøke alle sine fettere og kusiner for å fritte dem ut om hva de ser for seg, og slik blir han en viktig maktperson i familien ved juletider. Men det er også en utsatt posisjon å ha, og Kristofer må tåle mye tort og svie dersom det viser seg at gavene som på julaften er lagt ut over det store bordet i huset i Strandgaten, ikke faller i smak. Da får han høre det av søskenbarna så snart farfar er ute av syne.

Og det er ikke bare på julaften de er invitert her i Strandgaten; annenhver søndag er det familiemiddag her, alltid denne vrimmelen av fettere og kusiner, de vokser opp sammen, spiller komedie i de lange, øde gangene og oppe på det store loftet Når det blir mørkt, er det temmelig skummelt der oppe, men så lenge det er lyst, kan de leke bjørnejakt med gardinstenger som spyd. Det fins en stor sal på Damsgård, tapetet forestiller en bjørnejakt, og på loftet står en kjempestor gyngehest, den kan leken spinnes rundt. Innerst på loftet bor gamle Pernille på det lille kammerset sitt. Det er en gammel, stakkars krok, hun bor der på legd. Noen må ta ansvar for de som ikke klarer seg selv, og farfar er en mann som tar ansvar.

Hvis de vil være nede i dagligstuen, må de være stille når farfar sitter på stolen sin ved vinduet. Tanter og barn hvisker i vinduskrokene, eller de går forsiktig frem og tilbake over gulvet og forsøker å snakke lavt og behersket, men slik at han likevel kan høre dem, om hvor morsomt og interessant stykket som går på Komediehuset på Engen for tiden, sies å være. De håper å få en billett, for farfar er en kulturinteressert mann, han har tilgang til slikt. Og en gang får Kristofer virkelig en teaterbillett, han blir leid til teatret av farfars trofaste tjener Ole, han som har ansvaret for å holde husherrens støvleskaft blankpussede. Teateropplevelsen gjør voldsomt inntrykk. Til å begynne med stirrer Kristofer som forhekset på forteppet der oppe på scenen, det er rødt, og malt som et teppe fullt av folder som er trukket halvt til side og viser halvparten av et slott. Forbauselsen hans er stor når teppet hever seg og det viser seg at det står levende mennesker på scenen.

Og ved det lange aftensbordet på disse familiesøndagene hersker det taushet. Kristofer er blant de som sitter nederst ved bordet, de som blir sist servert, og som dermed også må spise med feberhast. For farfar, som blir servert først, har jo allerede holdt på lenge, og når han selv er forsynt, sender han utålmodige blikk ned mot den andre enden av bordet. – Er alle ferdige? spør han. − Jeg syns fremdeles jeg ser noen kjever røre seg? Ungene gjemmer den siste munnfullen i kinnhulen og nikker, reiser seg fra bordet sammen med de andre, og lister seg raskt via sideveier til bakstuen. Der kaster de seg over restene. Husjomfru Frøchen er alltid bestyrtet.

Kristofer gjør det godt på latinskolen. Bortsett fra i matematikk. Han klarer aldri å slutte å telle på fingrene når han kalles opp til tavlen for å regne ut et stykke der. Han er mer interessert i den litterære klubben han har sammen med kameratene. En dag leser de Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken, den er nettopp kommet ut. Guttene ser på hverandre og smiler. De vet godt hvem Bjørnson er, han har satt denne byen på hodet. Men denne boken likner ikke noe annet de har lest, de er underlig betatt av Synnøve Solbakkens skjebne. Kristofer tar boken med hjem og leser den om igjen. Den får ham til å gråte. Han visste ikke at bøker kunne være slik.

Når han skal flytte til Kristiania og bli student, kaller farfar ham til seg. − Lov meg at du ikke spiller biljard, sier han. Han har hatt sørgelige erfaringer på dette punktet, to av sønnene hans er det ikke blitt noe av, syns han, etter hans syn kom fallet av at de gikk altfor mye opp i selskapslivet der man spiller biljard. Og Kristofer lover farfaren sin at han aldri noen sinne skal hengi seg til dette skjebnebringende spillet biljard. Når han har innhentet dette løftet, brister gamle Henrich Janson i gråt. Han stikker 25 spesiedaler i hånden til sin sønnesønn. Det er det siste Kristofer ser av farfaren sin. Når han kommer hjem på juleferie fra studentlivet i Kristiania, der han studerer teologi, er Henrich Janson død, 78 år gammel.

 

Kilde: Janson, K. (1913). Hvad jeg har oplevet: livserindringer. Kristiania: Gyldendal.