Del 2: Slekt: Mette Gauguin

Mette

Mette som står her i vinden og brenningene på den danske øya Læsø, datteren til byfogden, er ni år gammel. Hennes far byfogd Gad er en intelligent og våken mann, og Mette er yndlingsbarnet hans, han liker at hun er så snarrådig, så aktiv, at hun er mye ute, at hun spør om alt hun ikke forstår, at hun forsøker å finne ut av det som virker uforklarlig. Hun likner på ham, det fins et spesielt bånd mellom dem. Hans kone får stadig nye barn, alltid er hun opptatt med barsel og småbarnstell, og det er fint å ha en fortrolig.

Når Mette er ti år gammel, dør faren. Søsteren Ingeborg er åtte. Pauline, som de kaller Pylle, er seks. Theodor to. Lille Aage knapt ett år. Moren deres heter Emilie Gad, og nå må hun finne en måte å forsørge ungeflokken på. Det viktigste er at sønnene får en utdannelse i farens fotspor, det gjelder å finne løsninger, hun tar dem med til København og flytter inn hos sin mor, som selv er enke, en kvinne med et temmelig frimodig og grovkornet språk. Hennes mann var oberstløytnant, så hun har lært seg hvordan hun skal sette seg i respekt. Det ofte høylytt mellom mor og datter.

Mette Gauguin på sin side er også bestemt og handlekraftig, og hun holder det gående som best hun kan blant vennene og med barna i København. Hun har klippet håret kort nå.

Og årene går, Mette Gauguin, sitter her nå, ved spisebordet i leiligheten i Gammel Kongevej, hun har barna rundt seg., Emil er blitt femten nå. Aline er tolv. Clovis er ti. Jean er åtte. Paul Rollon, som de kaller Pola, er seks. De spiser. Den gangen for fem år siden da Paul bodde her sammen med dem, malte han dette rommet de sitter i. Det er en typisk københavnsk leilighet, den har høye vinduer ut mot gaten, men Paul malte den mørk, hemmelighetsfull, som om rommet ble sett gjennom et speil, litt slørete, ikke helt til å nå. Og han malte spisebordet som Mette og barna nå sitter ved, på bildet står det en lampe med melkehvit skjerm på bordet, lampen er ikke tent, for utenfor vinduet er lyset skarpt, og skikkelsene ved bordet sees i mørk silhuett i motlyset, som om de ikke er helt virkelige, som om ikke noe av dette er helt virkelig. På bordet i forgrunnen malte han noen løk. En norsk tine i tre som tilhører Mette. En kurv. Noen døde fugler.

Paul Gauguins yndlingsdatter er Aline. En gang malte han fuglene i drømmen hennes. Det var da Mette nettopp hadde født sønnen Jean. Han var deres fjerde barn, og Paul skulpturerte guttens hode, han gjorde det mens gutten sov, spedbarn sover nesten bestandig, de våkner bare langsomt opp til verden, og når de våkner, er det brystet de vil ha, øynene er tunge og slørete, og Paul lot hendene forme skulpturen av denne dype søvnen som bare åpner seg for brystet, spedbarnet sunket ned i det mørket som bare spedbarn kjenner. Som om Jean fortsatt lå inne i et egg. Som om Mette er et egg man kan hvile i.

Paul har vært så opptatt av disse fem barna han har med Mette, en gang var de franske, nå er de i ferd med å bli danske, men han lot seg fylle av dem den gangen han levde sammen med dem, han malte datteren Aline mens hun sov, hun var fire år gammel den kvelden i leiligheten deres i Paris, hun lå i en seng i en liten lyseblå nattskjorte, lå uten teppe, hun hadde sparket teppet av seg, ned i fotenden, det var så vidt stukket inn mellom føttene hennes. Paul malte Alines drøm, det var dette han forsøkte å forstå; det stedet Aline var da hun drømte, han måtte gripe det, det var et dobbelt sted. Oppe ved hodegjerdet hadde hun klovnedukken sin, en liten narr, han malte den også, narren hadde spiss, stripete lue og ringlende bjeller i frakkeskjøtene, de røde dukkearmene stakk stivt ut til sidene. Veggen bak sengen hennes var grønn, ut av den kom det flygende svarte fugler, ut av Alines drøm kom de, ut av det uvirkelige. Det var dette han måtte forsøke å fange. Han trengte grønt. Lyseblått. Gulhvitt til sengetøyet. Rødt til narrens frakk. Svart til de flaksende fuglene.