Paul Gauguin
Gutten som vandrer rundt i det store, gamle huset i Frankrike, er snart syv år gammel. Han heter Paul Gauguin. Gauguin betyr Valnøttplukkerne. Han er liten og fint bygget, sent utviklet, litt saktmodig, kanskje, han sier ikke så mye. Det er noe rent og uskyldig over ham, noe nesten litt godtroende, noe som gjør at det er lett å narre ham. Men når han først setter seg opp mot noe, er han sta og urokkelig. Han burde føle seg hjemme i dette gamle huset, for det er hans egen slekt det tilhører. Men han føler seg fremmed her.
På veggen henger et bilde. Han studerer det. Det er et kobberstikk av en vandringsmann med skreppe på ryggen, han slentrer utover landeveien, sorgløs og ubekymret. Solen skinner. Naturen er vakker. En slik vandringsmann vil Paul Gauguin være. Han fyller en liten sekk med sand, binder den på en stav som han legger over skulderen, og så vandrer han av gårde, vekk fra huset. Når det blir kveld, blir han funnet av byens slakter og tatt med tilbake til huset. Moren er rasende. Hun gir ham en ørefik. Hånden hennes er myk og liten.
Paul forstår seg ikke på dette landet han er kommet til, Frankrike. Han savner Lima, og han snakker ikke fransk, han snakker bare språket fra landet han har vokst opp i, oldingens land. Han har vært ute på en lang sjøreise for å komme hit. Søsteren hans er ett år eldre enn ham; en ilter og intrigant jentunge.
Det er april. Pauls farfar som eide huset, er nettopp død, nå er det Pauls onkel som bestemmer her. Paul og storesøsteren hans kaller ham onkel Zizi. Han er en vever ungkar, vennlig og forsiktig. Om formiddagen passer han forretningen sin. Om kvelden steller han i den store hagen.
Pauls mor, Aline, er enke. Hun har litterære interesser, tegner og maler akvareller, driver litt med politikk. Men hun avskyr alt som har med forretninger å gjøre, og hvis hun oppdager det minste merkantile trekk hos Paul, farer hun opp. En gang kom han hjem med noen kulørte glasskuler som han hadde skaffet seg fra en venn i bytte mot gummiballen. Paul kunne ikke forstå at hun kunne bli så rasende. Glasskulene er vakre.
Moren er svært vakker. Håret er mørkt, øynene også, hun er av peruansk avstamming, de har bodd i Lima i Peru siden Paul var halvannet år gammel. I Peru er det fint, helt annerledes enn her i Frankrike, der er apekattene det vanligste husdyret, og om kveldene slåss gribbene om å rense gatene for avfall. Paul, søsteren og moren flyttet inn i den rike storfamilien til oldingen Don Pio på 107 år, oldingen førte et stort og selskapelig hus, det var fullt av livsglade og selvbevisste slektninger, de gledet seg over rikdommen sin, nektet seg ikke noe. Og oldingen ble så begeistret for Pauls mor, dette yndige og livlige ved henne, han lot henne få en fremtredende plass i den store familien, de dyrket henne med utsøkt høflighet, med overstrømmende forsikringer om vennskap, de ble gjentatt hver eneste dag. Men det fantes ingen hjertelighet i dem, og til slutt fikk moren nok, hun tok med seg Paul og søsteren tilbake over havet til Frankrike. Hun er moteskredderske nå. Hun plasserte dem her i dette store huset. Så dro hun til Paris. Hun har en mesen der, han hjelper henne. Han er rik og innflytelsesrik og forstår seg på moderne kunst.
Paul liker seg ikke på skolen. Han viser ingen tegn til noen spesielle evner, men det er likevel her han lærer å samle seg om seg selv, og han øver opp evnen til å avsløre falskheten hos lærerne. Moren har heller ingen spesielle ønsker for hva han skal gjøre når han blir stor, ut over et absolutt krav om at han ikke overtar familiens forretning.
Han kan ikke forklare det, men han trekkes mot havet. Og han føler instinktivt at det fins noe utenfor familien som har noe å si ham, han vet ikke hva det er, men han forstår at for å finne det må han vekk fra moren, søsteren og onkel Zizi. Det er ikke lett å frigjøre seg fra noe som man føler man må beskytte.
Han var bare litt over et år gammel da han og familien reiste over havet til Peru. Reisen tok mange uker. Faren hans døde på overfarten. Det var hjertet som sviktet.
Noe av det første han husker fra sin mor, er at hun har på seg en av de tradisjonelle folkedraktene fra Lima. Han husker at han er en liten gutt, han husker de sterke fargene. Morens ene øye som kikker på ham fra bak sløret. Dette merkelige og eldgamle kvinnesløret som kun gir plass til ett, stirrende glimt: mors øye.
Aline er datter av Flora, en kjent fransk-peruansk sosialistleder og feminist som levde et svært dramatisk liv, viet til den nye tiden. Særlig var kjærlighetslivet hennes stormfullt, hun hadde ikke mye tid til sin datter, hun hadde det travelt med å arbeide for kvinnenes kår og rettigheter. Det var kampsaken hennes at disse henger direkte sammen med arbeiderklassens utvikling. Aline havnet i en dramatisk dragkamp mellom foreldrene og ble sendt vekk på kostskole da hun var syv år gammel. Det kom til rettssak, Flora hevdet at Alines far hadde forgrepet seg på henne, faren på sin side hevdet at Flora var uegnet som mor og til å vokte Alines jomfrudom. Så ble hun kidnappet av sin far fra kostskolen der hun var blitt plassert, deretter røvet tilbake av sin mor. Så døde moren da Aline var nitten år gammel. Hun giftet seg med en radikal journalist, han ga henne etternavnet Gauguin, og hun fikk sønnen Paul da hun var 22, fra før hadde de en datter på et drøyt år. Det var da den lille familien bestemte seg for å emigrere til Peru.
Blodet i årene 