Del 2: Slekt: Pola Gauguin

Pola

Syvåringen som står i familiens leilighet på Gammel Kongevej i København og stirrer på den fremmede mannen som er kommet på besøk og er hans far, heter det samme som ham: Paul Gauguin. Han kan se det; de to likner på hverandre, det er riktig det han alltid får høre når de sier: − Gud, som du likner din far. Det er ham han er oppkalt etter, men i familien blir han kalt Pola. Faren sier noe på fransk til ham, men Pola forstår ikke, han forstår bare dansk nå, han har glemt språket de snakket den gangen de bodde i Paris. De hadde hage der, faren malte dem i den, det var en vakker sommerdag. Da Pola ble født og faren skulle oppgi yrket sitt på barnets fødselsattest, skrev han for første gang denne tittelen: kunstner.

Pola kan ikke forstå at dette skal være en far. Det er ikke bare språket hans som er fremmed, hele vesenet er fremmed. Paul Gauguin står der, tilbakeholdt, stutt, beveget foran sin yngste sønn som han ikke kjenner, og som han ser ikke kan forstå ham.

Etter at faren har reist igjen, er Pola akutt årvåken overfor alt som streifer innom noe som har med hans far å gjøre. Han sanker sammen og gjemmer på alt han hører. Han hører både stygge og vakre ting. Han samler på begge deler. Han vet ikke at faren hans etter besøket går på en av Københavns kafeer, hvor han møter en venn, og at han etter en stund bryter sammen. At han gråtende styrter ut av kafeen.

Paul malte Polas bror Clovis, oppkalt etter Pauls far som døde om bord på skipet på vei til Lima da Paul selv var halvannet år gammel, og som han ikke husket, bare hadde hørt om. Han malte ham som femåring, en trett gutt som hadde sovnet sittende ved bordet, med hodet tett inntil den samme norske tinen som nå står på bordet i leiligheten i København. Mens søsteren Alines hår var kortklippet, var Clovis’ hår langt som på en jente, det lå nedover ryggen. I bakgrunnen: Himmelblå forsvinning. Hvite former i bevegelse. Fugler, eller store insekter, som store nattsvermere, eller små, lette spøkelser.