Del 2: Slekt: Vincent van Gogh

170px-vincent_van_gogh_at_circa_13_years_of_age_croppedVincent

På et tog på vei til båten som skal ta ham til England, sitter en ung mann med rødt hår og fregner. Han er 23 år gammel, bredskuldret, intens, han er på vei til en kostskole for gutter der han har fått jobb som lærer. Alt er stille. Han ser utover de vidstrakte beitemarkene de passerer. Solen går ned bak de grå skyene og kaster et gyllent skjær over landet. Han tenker på familien sin. han savner dem. Nå er de i kirken der hjemme. Han ser dem for seg. Faren hans står kanskje akkurat nå i prekestolen og holder preken, mens han selv sitter her på toget.

Der utenfor togvinduet ser han at de nettopp passerer Zevenbergen. Det var der foreldrene hans en gang fulgte ham da han selv skulle begynne på kostskole, den gangen han var tolv. Han husker hvordan han sto der på hr. Provilys terskel og så vognen med foreldrene forsvinne nedover den våte gaten. Han husker kvelden da faren kom og besøkte ham første gang. Og den første gangen han kom hjem på juleferie.

Moren hans heter Anna. Han er hennes eldste barn, men ikke hennes første. Anna var 33 år gammel da hun fødte Vincent, det skjedde på nøyaktig samme dato som hun ett år tidligere hadde født en dødfødt sønn. Vincent er oppkalt etter ham, den døde broren er gravlagt rett ved siden av kirkedøren han må passere hver søndag gjennom hele barndommen, de snakker ofte om ham. Det er faren hans som preker i kirken.

Anna van Gogh elsker naturen. Hun tegner blyanttegninger av planter hun finner, og hun broderer dem også, hun er en kjærlig og livlig kvinne, med en dyp sans for humor. Men hun er så redd for å miste sin andre Vincent. Hun har jo allerede mistet den første, hun beskytter den andre på alle vis, hun blir rasende når hennes svigermor, som bor sammen med dem, gir Vincent en ørefik. Etter denne hendelsen tar det hennes mann presten en hel dag å gjenopprette freden mellom de to kvinnene han lever sammen med.

Vincent er en sjarmerende gutt. Øynene hans har en blåfarge som noen ganger går over til grønt, og ansiktet er en stjernehimmel av fregner. Han streifer rundt på markene rundt landsbyen og samler på biller og tomme fuglereder, og han finner stadig på nye leker for søsknene, de elsker å være sammen med ham. En dag skjenker de ham en rosebusk. Den har vokst i farens hage.

Når han er elleve, kopierer Vincent en tegning moren har laget av en plante.

Rundt dem på alle kanter fins tanter og onkler. De regnes alle som eksemplariske medlemmer av slekten, borgere med de reneste rulleblad. To av tantene hans har giftet seg med militære som etter hvert har steget i gradene og blitt generaler, en onkel er viseadmiral i marinen, og tre onkler er vellykkede kunsthandlere. En av dem, onkel Cent, er blitt svært rik. Han er partner i det franske firmaet Goupil & Cie, som har hovedkvarter i Paris, og også kontorer i Haag, Brüssel, Berlin og London. Onkel Cent er ikke bare rik, han er også barnløs, og dette er et viktig poeng i familien van Gogh, for hos dem er det dårlig råd, og det er grunn til å tro at han en dag kommer til å gjøre Vincent til arving. Det er altså all grunn til å vise sine beste sider for onkel Cent.

Når han kommer om bord på båten som skal ta ham til England, tenker Vincent på søsteren Anna, og på en reise de har gjort sammen. Det er klarvær. Han står der på dekk og ser inn mot sanddynene ved Maas som lyser hvitt i solen. Det siste han kan se av Holland, er et lite, grått tårn. Han blir på dekk til solen går ned. Så blir det kaldt og trist. Men morgenen etter, på toget fra Harwich til London, er det vakkert igjen, han stirrer gjennom togvinduet på de svarte jordene og de grønne engene med sauer og lam i morgenlyset, her og der er en hekk med tornebusker og noen store eiketrær med mørke grener og grå, mosekledde stammer. Han ser den blå demringshimmelen, fremdeles med noe få stjerner, og en grå skybanke over horisonten. Allerede før solen går opp, hører han en lerke. Og når de kommer til den siste stasjonen før London, står solen opp. Den grå skybanken har forsvunnet nå. Og der er solen, enkel og stor. En påskesol.

Han stirrer fortsatt oppmerksomt ut av togvinduet. Han tenker på foreldrene sine, og på søsknene. De er syv, han selv er den eldste av de levende. Søsteren som kom etter ham, heter , og så er det Theo, fire år yngre, og så til slutt to søstre og en bror. Det er Theo han føler seg mest knyttet til. Men han er svært glad i alle søsknene sine, og føler seg sterkt knyttet til familien. Han har alltid anstrengt seg for å passe inn blant dem. Og søsknene hans er svært glade i ham også. Moren holder ham tett til seg. Men faren er mer reservert.

Internatskole han ble sendt til lå noen mil unna landsbyen der prestegården som han og søskenflokken vokser opp i, ligger. Det var bare så vidt faren hadde råd til å sende ham dit, men presten Theodorus van Gogh syntes hans eldste sønn var i ferd med å bli for udisiplinert og vill. Å streife fritt rundt, og bare være sammen med søsknene og landsbyguttene i Groot Zundert, var ikke stramme nok rammer for prestens eldste sønn. Det måtte settes inn tiltak. Det var på denne tiden Vincent begynte å lese bøker for alvor. Han kunne forsvinne fullstendig inn i dem: Onkel Toms hytte. Shakespeare. Keats. Voltaire. Homer. Historiske bøker. Dickens. Han ble spesielt opptatt av bøker som handlet om de elendige, de utstøtte. Men på skolen forble han sky og tilbaketrukket, i løpet de fire årene han var der, fikk han ingen varige venner. Da han kom hjem til prestegården i ferier, livnet han imidlertid til igjen. Han lekte med søsknene sine i hveteåkrene og i skogen. Ingen i familien eller omgivelsene har lagt merke til noe særlig talent av noe slag i ham. Han er bare en i søskenflokken.

Når han kommer frem til kostskolen han skal arbeide på i Ramsgate, er blitt vist rundt og har fått installert seg på rommet sitt, er det blitt kveld. Han skriver et brev hjem til foreldrene. Han vil så gjerne dele dette han har sett på reisen med dem. Han finner ordene.

Gresset glitret av dugg og nattefrost.

Han har noe energisk ved seg, noe insisterende. Så langt, etter at han ble tatt ut av skolen på grunn av familiens dårlige økonomi som sekstenåring, har han arbeidet som medarbeider i sin rike onkels kunsthandel i Haag. Men der er han blitt oppsagt på grunn av sin bisarre oppførsel og det som blir ansett som manglende ansvarsfølelse. Onkel Cents kunsthandel er en konservativ forretning, de spesialiserer seg i vellagede reproduksjoner av berømte malerier. Filialen de har i Paris, tar også moderne malere, men kun de som ikke er kontroversielle. Vincent likte arbeidet han ble satt til, og han gjorde det til å begynne med akseptabelt godt. Når han har vært der i tre år, kommer Theo på besøk. Da var Theo 15, Vincent var 19, og fra den tiden har de to brødrene skrevet brev til hverandre regelmessig og ofte. Det fortsetter de med i 18 år. I de første brevene gir Vincent broren sin råd om å begynne å røyke pipe som en kur mot tungsinn. Og så bør han studere arbeidene til store kunstnere og diktere, skriver han.

Når han er 20, blir han overført til filialen i London.

Han leier seg inn hos en fransk enke som sammen med sin datter driver en skole for gutter, han knytter seg sterkt til begge to, anlegger en hage for dem, og kjøper seg flosshatt for å kunne være presentabel. Man kan ikke være i London uten flosshatt, skriver han til Theo. Og han forelsker seg dypt i vertinnens datter, hun heter Ursula, men han forteller henne ikke om følelsene sine, det går et helt år hvor han dyrker denne forelskelsen uten at han forteller henne hvordan det er fatt. Når han endelig kommer seg til å si det, viser det seg at muligheten for å forelske seg i ham aldri har vært i Ursulas tanker. Tvert imot er hun hemmelig forelsket i en anen. Vincent blir slått i bakken. Flytter for seg selv. Slutter å skrive, slutter nesten å gå ut. Det er svært vanskelig for ham når han forstår at verden er helt annerledes enn han hadde forestilt seg. Det gjør ham så nedtrykt. Han har en tendens til å se verden slik han ønsker at den skal være.

Når han i denne perioden med kjærlighetssorg en sjelden gang skriver hjem til familien, er brevene fulle av sitater fra Bibelen, og sitater fra poesi han har lest i bøker. Foreldrene blir bekymret for ham. Man rådslår, en av onklene oppsøker ham i London, og han bringer dårlige nyheter tilbake til familien: Vincent oppfører seg underlig og uansvarlig, folk syns han er snål. Det blir sørget for at han overføres til Paris-kontoret, i håp om at han kan få det bedre der. Men i Paris blir de religiøse grubleriene hans bare enda sterkere. Han bor på Montmartre sammen med en kollega fra England som også har sterke religiøse interesser, og på et vis finner de to hverandre i interessen for Bibelen, men Vincent er i ferd med å bli fanatisk. Han sitter oppe om nettene og leser Bibelen høyt for seg selv og romkameraten, planen er å lese gjennom hele boken, det går ut over arbeidet, han bryr seg ikke lenger om å være høflig og imøtekommende mot kunder på jobben. Han er i det hele tatt ikke lenger særlig påpasselig med å passe arbeidet sitt, han advarer kunder mot å kjøpe bilder han ikke selv setter pris på, og i julen, den viktigste salgssesongen i kunsthandelen, når kundene skal handle kostbare gaver til jul, forsvinner han hjem til foreldrene på prestegården i Holland. Når han vender tilbake på jobb etter ferien, stiller han sjefen et spørsmål som kun kan besvares på én måte: Har det vært noen klager på ham? Det har det. Han får tre måneder på å finne seg annet arbeid. Så er det ut. Men han ser ikke ut til å ta avskjedigelsen tungt. Til Theo skriver han: Når eplet er modent, skal det bare en liten bris til for at det slipper seg.

Vincent van Gogh er 23 år gammel nå, og arbeidsløs. Han aner ikke hva han skal gjøre for å få orden på livet. Det er ingenting i det han gjør som tyder på at han tenker på å bli kunstner, han reiser tilbake til England, kanskje for å se om han kan få Ursula til å endre mening, om hun kanskje kan forelske seg i ham likevel, når hun får se ham igjen. Men det gjør hun ikke.

Så kommer han til kostskolen hvor han skal være lærer for guttene som er på samme alder som han selv var den gangen han ble sendt vekk for å gå på skole. Vincent skriver til broren om alle insektene, de mørke trappegangene, portrommene, det råtne gulvet i rommet der guttene vasker seg i seks vaskevannsfat i det matte lyset fra et vindu med knuste ruter. Guttene som noen ganger, når skolens rektor er i dårlig lune, ikke får brød og te om kvelden. De står der ved vinduet og ser ut, skriver han, de går opp den mørke trappen og gjennom korridoren.

En annen merkverdig ting er rommet med det råtne gulvet og de 6 vaskefatene der de vasker seg, der bare et svakt lys faller på vaskebordet gjennom et vindu med knuste ruter. Det er et ganske sørgelig syn, det er sikkert. Jeg skulle gjerne tilbringe eller ha tilbragt en vinter med dem, for å vite hvordan det er.

 

Han har kost og losji, men ingen lønn, og han arbeider hardt, han underviser guttene i fransk, tysk og aritmetikk, og etter skoletid har han tilsyn med dem. Mer tid har ikke døgnet. Så skifter han jobb igjen, denne gangen til en skole i Iselwort nær London, der han får anledning til å undervise i bibeltimer og holde prekener i den lokale metodistkirken. Han går ofte sulten, og han gjør måltidene vanskelige for seg ved å insistere på å holde omfattende bordbønner og spise som en munk. Kjøtt rører han ikke, heller ikke saus. Og han ser alltid så distrahert ut, alltid alvorlig, ofte trist. Planen er å bli prest. På rommet sitt henger han opp stadig flere bibelsitater. Å følge sitt ideal er den drivkraften som skal befri ham fra det han kaller «den flommen av bebreidelser jeg har hørt og følt».

 

*Sluttnote (om Vincent van Goghs døde bror, og forholdene i barndomshjemmet): Wallace, R. (1969). The world of Van Gogh 1853-1890. New York: Time life Books Inc.