Doktor Rey og Vincent van Gogh

Doktor Rey

 

Det er spesielt når han opplever følelsesmessige belastninger at Vincent van Gogh får anfallene sine. De kommer stadig oftere, og han er klar over at han må være forsiktig. Dette er en av årsakene til at han drømmer om å skape et fellesskap av kunstnere som kan leve og arbeide sammen der i huset hans på torget i Arles, like ved jernbanestasjonen. Han vil at de skal inspirere og støtte hverandre.

Det var forkynner Vincent van Gogh ville bli. Han og broren Theo er prestesønner. Gud kan gjøre ham eksaltert noen ganger, men også håpløst fortvilet. Han er blitt kjent med en ung danske her i Arles, han heter Christian Mourier-Petersen og er legestudent. Mourier-Petersen hadde det selv tungt en stund, han fikk nerveproblemer i forbindelse med eksamen hjemme i Danmark, måtte ta en pause, ville forsøke å male i stedet, og så havnet han her i Arles. Vincent liker å snakke med den unge dansken, de har felles interesser. Og han har også sin trofaste venn postmannen Joseph Roulin, som daglig ser til ham, og som sitter modell for ham mot et måltid mat. Roulin er en stor støtte, han inviterer Vincent inn i sin familie, der er det varme og fellesskap. Roulins kone Augustine føder et barn; Augustine er en godt voksen fødekvinne. Dette er hennes siste barn, eldstemann er allerede sytten. Vincent maler mor og barn flere ganger. Babyen er trinn og velfødd, kledd i hvitt, med en liten kyse på hodet. Moren ser sliten ut. Brystene hennes svulmer av melk.

 

Theo, som prøver å vekke interesse for Vincents bilder i Paris, forstår at det ikke er bra for broren å leve alene der i Arles. Han setter pris på at den omsorgsfulle Roulin regelmessig ser innom til broren, og han besørger selv alle Vincents utgifter. Men han ser at det ikke er nok. Det er slik han får ideen om å invitere Paul Gauguin til å reise til Arles og bo og arbeide der sammen med Vincent. Gauguin takker ja. Han må innrømme at det kan fungere. Arles er riktignok ikke utenfor sivilisasjonen, slik han kunne ønske seg, men det er likevel nokså langt fra Paris, og han trenger å komme seg vekk. Ikke minst trenger han et gratis sted å bo. Theo betaler både reise og opphold.

Vincent er forventningsfull til besøket. Han regner med at malerlivet hans vil endre seg når Gauguin kommer og flytter inn, og han tror at også Gauguin vil trenge å komme til krefter igjen, slik at han om et års tid kan følge den opprinnelige planen og seile vekk og finne et sted som sivilisasjonen ikke har ødelagt, der menneskene kan leve uten skam. Vincent er begeistret for denne tanken. Han begynner å gjøre forberedelser til at Gauguin skal komme. Han skaffer nye madrasser, sengene blir fint redd opp med rent sengetøy til gjesten skal komme. Laken og putevar er sitrongrønne, skriver han til Gauguin. Sengeteppet er blodrødt. Og huset er ikke så verst rent og ryddig, selv om han vanligvis ikke bryr seg så mye om slikt. De rødoransje gulvflisene er i hvert fall rene, han har en kone som kommer og vasker for ham et par ganger i uken nå.

Vincent er full av forventning. Han maler et bilde av soverommet sitt. Sengen med det røde sengeteppet og to puter, vinduet på gløtt. Det lille bordet til venstre for vinduet, det med en liten skuff, og med vaskevannsfat, mugge, vannkaraffel. En stor børste. Speilet over. Det store håndkleet som henger på en krok til venstre. Knaggene bak sengens hodegjerde, der har han de få klesplaggene sine. De blåmalte veggene. Maleriene han har hengt opp. Han har helt sluttet å male i bruntoner og grått nå. Han gjør fargene klarere. Skarpere. Klarere på lerretet enn i virkeligheten.

Så kommer Gauguin. Og til å begynne med finner de to malerne ut av det med hverandre. Gauguin er fem år eldre enn Vincent, og når han ankommer Arles fra Bretagne, syns Vincent han virker mye friskere enn ham selv. Det er opplivende, syns han. Han viser gjesten den lille byen, og atelieret sitt, hvor han har montert 15 av bildene han har malt dette siste året, som en utstilling. Han merker seg at Gauguin ikke er særlig imponert over byen, Arles er en ubetydelig by for en som er vant til Paris, det forstår han. Men Vincents malerier av solsikker blir Gauguin imponert over.

Den første tiden går de to turer og har lange samtaler. De har mye å snakke om. Vincent visste ikke at Paul reiste til sjøs som 17-åring, at han har vært på havet i fem år, han syns det er spennende å høre om sjølivet. Men så begynner det å regne. Og regnet fortsetter, det er av typen som kan gå en på nervene, og det er ikke til å legge skjul på at de to kunstnerne begge har vaner og særheter som irriterer den andre. Når det endelig lysner, trekker de utendørs for å male. De arbeider side om side, diskuterer, kritiserer hverandres bilder, går på horehus sammen. Husholdningen deres er svært enkel, det passer dem begge, Gauguin er en god kokk, Vincent er ubrukelig til matlaging, men det holder jo at en av dem kan kunsten. De har en egen eske hvor de legger penger til besøkene på horehuset. De lange diskusjonene deres handler om hvordan billedkunst skal skapes, de har begge glede av dem. Gauguin har kommet til at det er den indre verden som må være styrende for maleriet. Han får overtalt Vincent til å male et danselokale etter fantasien for å illustrere sitt poeng. Vincent er i utgangspunktet ikke uvillig til å forsøke vennens råd, men han blir fort klar over at dette er en måte å male på som ikke passer ham. Hans eget blikk er annerledes. Han vil tettere på det han maler, han vil male det han ser, ikke det han har sett, eller forestilt seg.

*

Det fungerer ikke i lengden med Vincent og Gauguins samboerskap. Gauguin legger planer om å forlate Arles. Men Vincent er aldri helt uten venner, hans svigerinne Jo er av de som bryr seg om ham, og som dessuten ser hva han forsøker å få til med bildene sine. Hun skriver til ham fra
*

Når hans venn Roulin besøker ham, gir Vincent ham beskjed om at de vil møtes i himmelen. Roulin skriver et bekymret brev til The. Roulin tror de har mistet Vincent nå, skriver han.

*
I slutten av mars kommer en av kunstnervennene hans fra Paris, Paul Signac, på besøk til ham på sykehuset. De to malerne spaserer fra sykehuset inn til Arles for å se på Vincents malerier i det gule huset. Vincent er svært glad for å se bildene sine igjen, særlig maleriet av soverommet. Og Signac er imponert, han syns mange av bildene er svært gode. Vincent gir ham et stilleben av to røykte sild i gave, og etter at vennen har reist tilbake til Paris, spaserer han flere ganger fra sykehuset inn til det gule huset sitt alene, han treffer naboer som ikke har vært med på underskriftskampanjen mot ham, og det gjør ham glad. Men turene til byen gjør ham også svært sliten, og noen ganger opprevet. Han savner huset sitt, og savner å male, men han er usikker på om han er sterk nok til å kjempe mot de som ikke vil ha ham i byen. Han forstår at han må gi opp planen om å starte et kunstnerkollektiv. Han er ikke sterk nok. Alt som har med mennesker å gjøre, går sånn innpå ham, han orker ikke fiendskapet han møter, og det er en fornedrelse å ha blitt tvangsinnlagt, han vet ikke hva han skal gjøre, han vurderer å melde seg som soldat i fremmedlegionen. Han føler seg gammel.

Han veksler mellom roligere perioder der han kan arbeide i huset sitt om dagen, men går tilbake til det lokale sykehuset om kvelden og krype opp i sengen sin der for natten, og perioder der han er på sykehuset hele tiden. Etter en tid blir han flyttet til en et sinnssykeasyl to mil nordøst for Arles.

Utpå høsten begynner han å skrive brev til sin mor fra asylet. Han sender henne trøstende ord i forbindelse med at hans yngste bror Cor har flyttet til Sør-Afrika. Helt siden barndommen har Cor, som Vincent selv, strevd med depresjoner.

*

Da hun først oppdaget at hun var gravid, var hun ikke glad, skriver hans svigerinne Jo til Vincent. Tvert imot. Theo brukte lang tid på å trøste henne den gangen. Det er ikke det at hun ikke er glad i barn, men når hun tenker på at hverken hun eller Theo har særlig god helse, blir hun redd for at sønnen deres skal være sykelig, skriver hun. Husker du portrettet du har malt av postmannens lille nyfødte der i Arles? Alle spør meg hvorfor jeg har hengt det bildet i hjørnet av leiligheten, skriver hun, men det er jo fordi jeg skal kunne se det fra min plass ved spisebordet, det blå blikket, de runde kinnene, de vakre, små hendene, jeg ser på bildet og forestiller meg at vår baby er like sterk, like frisk, like vakker. Og jeg ser for meg at en dag vil hans onkel male et portrett av ham.

Hun og Theo er alltid så trette om kvelden, skriver hun. De legger seg tidlig. Og hun strever med matlagingen, de er jo nygifte, hun er ikke vant til dette, før spiste Theo alle sine måltider på restaurant, skriver hun, men nå er det hjemme hos henne han spiser. Klokken tolv får han sin lunsj, halv åtte sin middag. Det hender maten blir brent. Hun skriver de små betroelsene sine til Vincent på fransk, selv om hun ikke behersker språket så godt, hun vet at han foretrekker det slik, og hun vil gjerne glede ham.

Vincent blir glad for brevet. Han tar til seg åpenheten, varmen, entusiasmen, sårbarheten hennes. De skal ikke bekymre seg for barnets helse, skriver han tilbake. Det som betyr noe, er at foreldrene elsker det dypt.