Pasient Laura Munch

Pasient Laura Munch

 

Laura Munch, Edvard Munchs fire år yngre søster, er blitt sendt til Gaustad asyl. Hun er 25 år gammel nå, litt under middels høy, sped, nesten mager. Håret er brunt, øynene blå, og pupillene er like store, noterer man seg under undersøkelsen ved ankomsten. Men det er noe nervøst og urolig over henne. Noe med blikket. Det er vanskelig for henne å se andre i øynene. Hun gir uttrykk for at hun tror hun trenger briller. Og så plages hun av nervøs skjelving. Men bortsett fra dette er hun rolig og ordentlig, merker man seg.

Laura sitter for det meste og syr, eller deltar i det daglige arbeidet på asylet. Hun snakker ikke mye med de andre pasientene. Hun forteller at det er så mye hun skulle ha snakket med legen om, men hun klarer ikke å greie det ut fra hverandre, sier hun, det hun har å si er så mye, og så sammenfiltret. Og det hender hun ikke svarer i det hele tatt når man spør henne hvordan hun har det. Men slik er det med alle i hennes familie, forteller hun. Hun har ført dagbok siden hun var ganske ung, og hun skammer seg overfor legene. Det er vanskelig for henne at de har lest alt hun har skrevet. Hun sover dårlig, eller ikke i det hele tatt. Om morgenen er hun tung.

Det er over tre år siden hennes far døde nå, og tante Karen føler at hun ikke rår over henne alene. Laura vil dø. Flere ganger legger hun snø inn på brystet under kjolen, hun sier at hun gjør det for å få lungetæring, det var det hennes mor og søster døde av. Hun får tak i en foldekniv. Det er antakelig mest for å skremme, skriver man i journalen, men hun legger ikke skjul på at hun har hatt selvmordstanker. Hun beskrives ellers som rolig og snill.

Etter noen uker på Gaustad får hun tilbud om å komme hjem igjen. Man kan også ordne det slik at hun kan få flytte på landet for en tid, hun kan selv velge det hun helst vil. Men hun vil helst bli på Gaustad, noteres det. I hvert fall noen måneder til. Hun syns hun får vondt i hodet av medisinen kloral, så den vil hun helst ikke ha.

Inne på sovesalen sitter en mannlig vokter. Laura forhører seg om det kan være mulig at det heller er en kvinne som sitter der og passer på. Og hun er lett tirrelig, det er for eksempel vanskelig for henne å utholde at en av legene går med tre røde fjær i hatten, sier hun. Hun hater rødt.

Om sommeren er hun hjemme hos familien. Hennes bror Edvard går en lang tur med henne ute på Nordstrand, hvor de bor. Men om høsten er hun tilbake på asylet. Hun har begynt å skrive på et langt brev nå. Sykehuspersonalet kopierer det, de syns det virker som om hun har en hel del sykelige forestillinger. Både hun selv og resten av familien er ødelagt, skriver hun. Enten er de syke, eller de har tatt livet av seg. Og nå må hun selv bestemme seg for om hun skal leve eller dø.

Brevet er forvirret og fullt av rettelser. Hun signerer først brevet med sin søsters navn, siden stryker hun over og signerer med sitt eget. Hun mener alle hennes nærmeste er sinnssyke, og dersom noen motsier henne i dette, tar hun det svært tungt. Det går opp og ned med formen hennes. Noen ganger ligger hun og snakker høyt og fortumlet med seg selv i sengen, ler og gåter om hverandre, river lakenet i stykker. En gang får hun det for seg at det har vært en mann hos henne og tatt barnet hennes. Hun flyttes frem og tilbake mellom avdelingene alt etter som hvor urolig hun er. Når hun er frisk nok, arbeider hun i vaskeriet. Hun skjøtter arbeidet sitt godt, noteres det. Men hun er full av selvbebreidelser. I perioder kommer hun hjem til tante Karen og søsteren Inger. I journalen noterer man seg at hun fra tid til annen snakker temmelig uanstendig. Hun blir medisinert med opium.

 

Edvard Munchs bror Peter Andreas, som er lege, dør ved juletider året etter. Han etterlater seg en gravid kone. Etter dette blir både tante Karen og søsteren Inger liggende syke. Stemningen er svært anspent i familien Munch nå. Laura, som har vært hjemme fra Gaustad asyl en stund, forlater hjemmet på Nordstrand i affekt. Hun vandrer rundt i skogen ved Frognerseteren uten mat og drikke, og blir funnet av en politibetjent. Han tar henne med til politistasjonen. Herfra blir hun sendt videre til byens kommunale asyl, som er sinnssykehuset for de fattige i byen. Politilegen attesterer på at hun er sinnssyk.

Som liten var Laura rar, stridig og vanskelig å oppdra, blir det notert i journalen ved ankomsten. Men hun var også svært flink på skolen.

I perioder forsøker tante Karen og søsteren Inger å ha henne hjemme, og hun bor også en tid på en gård i Hakadal. Men der mistrives hun, og hun ber om å få bli innlagt ved asylet igjen. Hun skriver et langt brev til legene der hun gjør det klart at det nå ikke fins noen annen råd for henne enn å gå langt ut i skogen for å dø. Hun legger sin skjebne i Guds hender, skriver hun. Og hun fordømmer både seg selv og alle andre hardt. Så lenge hun kan huske, har hun hatt det elendig, skriver hun. Hun mener det henger sammen med en medfødt disposisjon som har forverret seg til det hun betegner som styggedom. Hun ønsker seg et rom å ligge i der hun ikke plages av lyset. Og så ønsker hun seg medisiner som ikke skader henne. Noe som kan få henne til å sove om natten og ligge som i dvale om dagen.

*
Hjemme i Kristiania sitter tante Karen og skriver til Edvard Munch. Utenfor vinduene ligger snøen tung, forrige søndag gikk de over isen til Ormen kirke, forteller hun. Denne tidligere vårmåneden ser ut til å bli nokså stri og kald, selv man jo kan kjenne at solen varmer litt midt på dagen. Mens hun skriver, sitter Edvards søster Inger i bakgrunnen og spiller piano. Laura har reist til byen på en slags aftenunderholdning, forteller tante Karen, hun er hjemme fra asylet nå, det er presten Lunde som skal holde foredrag, og Eva Nansen skal synge. Edvard har sendt Laura en bok som hun er blitt svært glad for, det står noe om deres onkel P.A. Munch i den som interesserer henne dypt.

Tante Karen klarer ikke å la være å bekymre seg for Edvards helse. Hun er glad for at han ikke er i Kristiania nå, skriver hun. Været her er så usunt og tåkete, og helsen hans er jo ikke sterk, hun vet det var ille for ham i fjor. Så selv om det selvsagt hadde vært hyggelig å ha ham i nærheten, er hun likevel glad for at han slipper å puste inn denne dårlige luften hver eneste dag, skriver hun.

Det er nå snart tre måneder siden Edvards bror Peter Andreas, oppkalt etter sin onkel, døde. Hans enke Johanne har fått en liten pike, har tante Karen fått høre. Hun syns det føles nokså underlig, skriver hun, Johanne har sendt henne en hårlokk av barnet. Tante syns det kunne vært hyggelig om den nyfødte kunne få navnet Johanne Sophie. Det er jo bestemornavn på begge sider, skriver hun. På den måten ville Edvards døde søster Sophie være oppkalt.

Laura Munch er nok en gang blitt uvenner med tante Karen og søsteren Inger. Det har strammet seg til for henne nå. I all sin tid er hun blitt skammelig forsømt og mishandlet og seigpint og foraktet og overlatt og forlatt i gravens taushet og forstenelse, skriver hun i et brev til en venninne. Folk vil aldri kunne tro det om hun fortalte dem hva hun har opplevd. Hun har også en sak gående med politimesteren i byen. Tante Karen og Inger har beskyldt henne for å stjele, skriver hun, og de har lest noe hun har skrevet om sitt eget liv. Hun krever politietterforskning. At hun skulle være tyv, kan hun ikke ha sittende på seg, skriver hun, og dersom det viser seg at hun er skyldig, vil hun heller ta sin straff enn å gå slik og plages som hun gjør nå. Saken må opp i lyset, ellers kommer hun til å gå til grunne med sine selvbebreidende tanker.

Politimesteren har hun ellers liten sans for. Han er ekkel og nærgående, skriver hun. Hun forakter ham. Og politilegen er enda verre, han er et svin og en usling. Hun vil ikke ha mer med ham å gjøre enn helt nødvendig. Også han er dessuten altfor nærgående.

Året etter skriver Laura et julekort til sin bror Edvard. Hun har det godt nå, skriver hun. Hun skal få seg en vev. På den skal hun veve nasjonale bånd til tante Karen og til Nasjonalforeningen.